Utenfor Allfarsveien - Et liv på reise

I forrige utgave av K7 Bulletin omhandlet reportasjen mennesker som ble tvunget til å forlate sine hjem, enten av frykt for undertrykkelse eller død. I denne utgaven fokuserer vi på de som velger å forlate sitt land og alt kjent for å oppleve «frihet». Disse menneskene som har fått kallenavnet moderne eller digitale nomader, har intet fast hjem, få eiendeler og ellers få «attatchments». Dette er mennesker som fram til et bestemt tidspunkt i livet sitt jobbet og jaget det samme livet som de fleste higer etter: en god karriere, stabil jobb, en familie og et permanent sted å bo. Denne livstilen ble til slutt for klaustrofobisk. Derfor valgte de rett og slett å gi den opp. De pakket sammen, solgte alt som ikke kunne bæres på ryggen og begynte å flytte på seg.

«On the Road»

I 1957 ble et mesterverk i moderne litteratur, «On the Road», utgitt. I boken beskriver Jack Kerouac en gruppe menneskers langstrakte reiser rundt i Nord-Amerika, basert på egne reiser. Boken skapte sterke reaksjoner og fikk mye omtale da den kom ut. Nå har den igjen blitt en livsforandrende bok. «On the Road» har vært blant inspirasjonskildene til den moderne nomaden, som forlater alt og alle for å reise på livets landevei.

Med dagens teknologi, et faktisk World Wide Web og billige flybilletter på raske fly, har en liten gruppe mennesker fulgt i Kerouacs metaforiske fotspor og forlatt den «vanlige» hverdagen. Ved hjelp av bøker som «The 4 Hour Work Week» av Tim Ferriss og Matt Kepnes’ «How to travel the world on 50 $ or less» har det eneste nødvendige for å livnære seg blitt et sterkt og stabilt WiFi-signal.

Ut i verden

I 2010 forlot kjæresten hans ham samme måned som han mistet jobben som regnskapsfører. I motsetning til hva den vanlige reaksjonen ville vært, søke ny jobb og finne ny kjæreste, valgt Eli David å løsrive seg fra alt som ikke kunne pakkes i en bag.

– Den måneden mistet jeg de to største «attatchments» jeg hadde. Jeg valgte ikke å prøve å finne nye, jage etter det jeg hadde hatt tidligere. Jeg ville heller reise. Jeg hadde nettopp lest en bok av en fransk forfatter som het «Jeg er Buddah». Da jeg leste den tenkte jeg det er sånn jeg vil leve. Ikke på måten at jeg ønsket å være religiøs, men det å kunne reise uten å ha noe som bandt meg virket veldig fristende. Da jeg leste «Jeg er Buddah» hadde jeg alle disse «attatchments-ene», men nå sto ingenting i veien for meg.

Når jeg skal forklare det bruker jeg ofte sitatet fra Fight Club: «It is only when you lose everything you got, that you are free to do anything you want».

– Jeg tenkte tilbake på de beste periodene jeg hadde hatt i livet og kom til den konklusjonen at det hadde vært mens jeg hadde reist. Det var ikke det at jeg var ulykkelig eller deprimert da jeg levde «vanlig».  Like fullt var jeg ikke helt lykkelig. Jeg bestemte meg for å gjøre noe med det.

Eli hadde før han begynte å reise vært i samme situasjon som de fleste. Han hadde jaget den riktige jobben og samlet på det mer håndfaste i verden. Etter flere år i KPMG og andre lignende institusjoner som regnskapsfører hadde han en voksende følelse av apati.

– Jeg tror grunnen til at folk velger å reise er den evige forandringen. Forandring er interessant og jeg tror de fleste mennesker ikke føler at livet er så interessant. Noen ganger kan det bli for interessant, i hvert fall for meg. Da jeg startet å reise beveget jeg meg mye. Det tærte på, så jeg måtte forandre og utvikle planen min. Nå bor jeg de fleste steder enten én eller to måneder. Aldri mindre enn én måned. Det er viktig å kalibrere på denne måten for de fleste som reiser gir opp etter et år eller to. De har det veldig bra mens de reiser, men nok er nok. Hvis du skal reise lengere enn dette er det viktig å lytte til signalene kroppen din gir til deg.

Når spurt om han ikke savner det å leve et «vanlig» liv, det å ha en jobb, et sted å bo og alt annet som vi ellers tenker på som et moderne vestlig liv ler han.

-Tanken på å ha et fast sted å bo skremmer meg. Det noen gang jeg føler meg litt…hjemløs er vel det eneste ordet som passer, men jeg bryr meg ikke. Ideen om å ha et sted å bo, et fast sted, har jeg aldri sett poenget i. Livet er så kort, så midlertidig at jeg ikke kan leve sånn. Jeg respekterer de som gjør det, men jeg personlig kan ikke gjøre det.

I motsetning til mange blogger og bøker skrevet av de moderne nomadene virker ikke Eli David ut til å se ned på de som lever et mer tradisjonelt liv. Det er mer det at han ikke greier å forstå den.

- Denne livsstilen er ikke for alle. Det er mye du gir opp i gleder og trygghet som du ikke kan regne med mens du reiser. Det er derfor jeg ikke prøver å konvertere mennesker til å bli nomader, det krever at du er villig til å ofre mye. De største utfordringene som kommer med det å leve den nomadiske livstilen er ensomhet, mangel på en privat sfære, volitiliteten i en hverdag og så klart den vanligste grunnen til å ikke reise, penger.

Penger, alltid penger

Penger det evige problemet med en nomadisk livstil. I den moderne verden hvor en jobb er knyttet til oppmøte kan det være vanskelig å være på reisefot. De fleste her i verden har ikke penger nok til å reise uten å tjene penger mens de reiser. Det er her internett har gitt de store muligheten. De fleste nomader virker til å følge to måter å tjene penger, den manuelle og den digitale. Noen nomader jobber med ting som plukking av de lavt hengende fruktene på Australske gårder til hostellresepsjonist eller bartender. Disse jobbene gir vanligvis nok til å livnære dem i den perioden de oppholder seg i området. Den andre formen som virker vanlig blant moderne nomader er å bruke moderne teknologi til å jobbe. Enten ved å grunnlegge egne internettselskap, hyre seg ut som internettkonsulenter eller å være virtuelle assistenter jobber disse menneskene fra hvor enn det finnes de tre buene som signaliserer Wifi. Sider som Upwork.com og E-client hjelper nybakte nomader med cash-flow problemene som er vanlige i oppstartsfasen. Eli er en av disse som har brukt internett til å ta jobben med seg.

Når Eli blir spurt om han ikke savner det å leve et «vanlig» liv, det å ha en jobb, et sted å bo og alt annet som vi ellers tenker på som et moderne vestlig liv, ler han.

– Tanken på å ha et fast sted å bo skremmer meg. Noen ganger føler jeg meg litt…hjemløs er vel det eneste ordet som passer, men jeg bryr meg ikke. Ideen om å ha et sted å bo, et fast sted, har jeg aldri sett poenget i. Livet er så kort, så midlertidig at jeg ikke kan leve sånn. Jeg respekterer de som gjør det, men personlig kan jeg ikke gjøre det. I motsetning til mange blogger og bøker skrevet av de moderne nomadene, ser ikke Eli David ut til å se ned på de som lever et mer tradisjonelt liv. Det er mer det at han ikke greier å forstå dem.

– Denne livsstilen er ikke for alle. Det er mye du gir opp i gleder og trygghet som du ikke kan regne med mens du reiser. Det er derfor jeg ikke prøver å konvertere mennesker til å bli nomader. Det krever at du er villig til å ofre mye. De største utfordringene som kommer med den nomadiske livstilen er ensomhet, mangel på en privat sfære, volatiliteten i en hverdag og så klart den vanligste grunnen til ikke å reise: penger.

Penger, alltid penger

Penger er det evige problemet med en nomadisk livstil. I en moderne verden hvor en jobb er knyttet til oppmøte kan det være vanskelig å være på reisefot. De fleste her i verden har ikke penger nok til å reise uten å tjene penger mens de reiser. Det er her internett har gitt de store mulighetene. De fleste nomader ser ut til å følge to måter å tjene penger på, den manuelle og den digitale. Noen nomader jobber med ting som plukking av de lavthengende fruktene på australske gårder til hostellresepsjonist eller bartender. Disse jobbene gir vanligvis nok til å livnære dem i den perioden de oppholder seg i området. Den andre formen som virker vanlig blant moderne nomader er å bruke moderne teknologi til å jobbe. Enten ved å grunnlegge egne internettselskap, hyre seg ut som internettkonsulenter eller å være virtuelle assistenter, jobber disse menneskene fra hvor enn det finnes de tre buene som signaliserer Wifi. Sider som Upwork.com og E-client hjelper nybakte nomader med cash-flow-problemene som er vanlige i oppstartsfasen. Eli er en av de som har brukt internett til å ta jobben med seg.

– Jeg startet da jeg reiste ved å melde meg opp på en side hvor jeg for en billig penge hjalp mennesker og bedrifter til å lage billige «business plans». Jeg var tidligere en virtuell assistent. Det var under denne perioden jeg begynte å arbeide med min «subsidy model». Jeg begynte å spare penger fra det jeg til enhver tid drev med for å bruke det til mine framtidige økonomiske prosjekter. Disse strøjobbene finansierte min første start-up: Lingolearn, en digital språkskole. Nå underviser vi i mer enn 20 språk og har mer enn 30 lærere. Dette selskapet har igjen finansiert min nye start-up Start-upBlink. Start-upBlink er en nettside som gir et verdensomspendende bilde av start-ups. Den gjør der mulig for forskjellige start-ups å finne hverandre, hjelpe hverandre og spre informasjon.

Siden grunnleggelsen har Start-upBlink vært skrevet om i CNN, Forbes og Business Insider. Det har også registrert seg 64 000 start-ups på siden etter lanseringen i 2013.

Flere bøker, og utallige internettsider, forteller om hvordan du kan bryte ut av det som ofte blir kalt 9-til-5-mentaliteten og starte et liv som selvstendig næringsdrivende. Muligens den som har tappet denne følelsen av fremmedgjøring og ønske om å jobbe på mest mulig effektiv måte er Tim Ferriss. Hans bok «The 4-Hour Work Week» har blitt plukket opp av millioner og hevder å ha oppskriften til å redusere arbeidet til fire timer i uken ved å kutte ned unødvendig arbeid og gjøre det mulig å arbeide fra hvor som helst. Boken er basert rundt fire grunnprinsipper i Ferriss’ filosofi. Disse er Definition, Elimination, Automation og Liberation, i et typisk lett amerikansk akronym. Denne strukturen er skapt for å minimere bortkastet tid under arbeidet og fokuserer kun på det området inntekten kommer fra. Det viktigste prinsippet i boken er det Ferriss kaller «80-20»-regelen. Den går ut på at 80 prosent av inntektene dine kommer fra 20 prosent av arbeidet. Hvis disse 20 prosentene blir din eneste jobb, vil du ved å outsource eller eliminere de resterende 80 prosentene kunne tjene mye mer, med mindre arbeid. Eli David trekker frem denne boken som sentral da han selv begynte å arbeide mens han reiste.

Det er tydlig at Eli har en økonomisk bakgrunn på måten han snakker

– Jeg reiste først til India da jeg begynte mitt nomadiske liv, fordi det er et kostnadseffektivt land. Jeg kunne jobbe billig som freelancer med low-cost business planer, samtidig som jeg brukte lite penger.

Når han senere blir spurt om han har vært eller har planer om å besøke Norge fortsetter han med samme økonomiske analyse.

– Jeg har aldri vært i Norge, jeg har lyst, men akkurat nå er det ikke økonomisk forsvarlig. Jeg kan heller bo i land som jeg gjør nå (Polen) og opprettholde en god livsstandard mens jeg arbeider, istedenfor å bo smålig og sparende i Norge.

Reising er en ensom ting

Ensomheten er noe han trekker fram som en av de store nedsidene av å reise. Det ikke å samle inn nye «attatchments» er veldig viktig for han. Han ser heller på vennskap som flytende tilstand hvor de er der en dag, for så å forvinne ut av livet, muligens for alltid.

– Hvor enn jeg går prøver jeg å drive med co-working. Det er viktig for meg å drive med dette. Det sosiale ser jeg på som returnerende kunder. På samme måte har jeg returnerende venner. Noen møter jeg i et land, og når det er ferdig, ser jeg de ikke igjen. Andre ganger møter jeg folk jeg ble kjent med i et kontinent et annet sted på reisen min. Jeg jobber hardt for ikke å få disse «attatchments-ene». Det kan hende jeg kommer til å få det en gang, et anker, men ikke ennå, antakeligvis aldri, sier han og ler.

Den evige runddansen av nye mennesker og nye steder virker å være noe som presser på de fleste nomader. Eli David understreker det som virker å være en generell og anerkjent nedside ved å reise; mangel på langsiktig sosial kontakt. En av de mer leste nomadiske bloggerne, som Eli refererer til i intervjuet, har skrevet om denne ensomheten. The Modern Nomad siterer sin egen dagbok, hvor han skrev etter nylig å ha ankommet Mexico City:

– Sitter alene, i et mørkt rom, på en fredagskveld, ingen venner, drikker alene, føler meg jævlig lei meg. Det er mørke sider av tilværelsen. Jeg håper de lyse sidene veier opp for de mørke.

Eli David virker å ha motsatt seg enhver form for «attachment». Når han blir spurt hvilke steder han liker best, er svarene resolutte.

– Jeg likte Bogotà i Columbia, og India, Buenos Aires, men jeg drar ikke tilbake. Det er regelen min. Jeg prøver alltid å reise til et nytt land, og jeg drar aldri tilbake.

Etter snart fem år på reise har han opplevd mye på begge sider av gledeskalaen. Det var en gang han vurderte å gi opp.

– Da jeg var i Zagreb i Kroatia var jeg veldig syk. Jeg lå i sengen i en uke med influensa etterfulgt av flere dager med mageproblemer. Jeg tenkte til meg selv at nå må jeg hjem. Jeg må slappe av litt. Jeg dro hjem igjen. Etter én måned hjemme med observering av livet jeg ville returnert til hvis jeg ble værende, forlot jeg landet igjen. Jeg ble også kastet ut av Ungarn fordi de mente passet mitt var falskt. Det er sånne ting du må lære deg å leve med hvis du skal reise. Jeg har hatt lite problemer mens jeg har reist, jeg tror på ordtaket «If you don’t look for trouble, trouble won’t find you».

Det ene landet som Eli David gjentatte ganger drar til er Israel. Han returnerer til sitt hjemland én til to ganger i året for å besøke familien. Vanligvis oppholder han seg  ikke i Israel lengre enn to måneder i strekk. Hjemlandet fungerer som en base han kan vende tilbake til når pengene ikke helt rekker til, samt et sted hvor de eneste menneskene som han har stabile «attatchments» med bor.

Til tross for mulighetene internett og billige transportmuligheter skaper, virker det ikke til å  ha vært sterk vekst i mengden nomader. World Nomads, en nettside som selger reiseforsikring til nomader og andre som reiser over lengre tid, forteller at de ikke har sett noen markant vekst i digitale nomader.

- Det virker ofte som det har vært vekst i digitale nomader på grunn av oppmerksomheten rundt det. Vi har derimot ikke sett mange tegn på dette. Vi har et lite, dog aktivt miljø av digitale nomader, men det har vært minimal vekst i det siste. Vi har faktisk sett en større økning av salg i våre kortsiktige produkter enn de mer langsiktige. Det virker som denne trenden vokser. Til tross for dette hører jeg hele tiden om nomader, antakeligvis fordi de er naturtalenter på å fortelle historier og få oppmerksomhet rundt dem.

Det ser ut som denne midlertidige og rasktbevegende nomadiske livstilen har fått flere følgere enn den de som forlater alt. Mange unge, nylig snekkerbuksebekledde, mennesker velger å reise istedenfor å være i militæret eller begynne å studere. Denne lange ferien, eller korte nomadiske livstilen, gir tryggheten med et langsiktig hjem og midlertidig frihet.

Til slutt i intervjuet åpnet Eli David for en gang å gi opp sin nomadiske livstil.

– Akkurat nå blir jeg ikke utslitt av reisingen. Det er dette jeg elsker. Det er mer det motsatte. Tanken på å roe ned og starte en familie sliter meg ut. Alt annet går bra, jeg beveger meg som sagt ikke altfor ofte, noe jeg tror stanser meg fra å bli utmattet. Hvis reiselivet tar slutt så går det bra, hvis den riktige «attatchmenten» kommer .så kan jeg gi det opp. Det kan skje, men jeg tror ikke det kommer skje meg, ler han.

Det virker som de fleste blogger og internettsider drevet av nomader ser deres livstil som fremtidens måte å leve på. I en verden hvor fysisk tilstedeværelse er unødvendig i de fleste utdannede yrker, blir da en fast bopel en arkaisk måte å leve på. Ifølge en rapport gjort av Norsk forskningsråd ser det ikke ut som om det er mulig «at for eksempel Nord-Trøndelag blir like ‘sentralt’ som New York». Forskningsrådets rapport fortsetter med å erklære at den digitale nomade bare er en myte. For de fleste mennesker kan dette være sant. Det virker som de fleste mennesker trenger en viss tilhørighet som manifisterer seg i det materialistiske og fysiske, og ikke bare en generell gruppe som «felles vandrere».

Denne livstilen, så fjern fra hvordan de fleste forventer å tilbringe sin arbeidsår, har blitt et kultfenomen. Det å vandre i Jack Keroucs fotspor, å reise for gleden av å oppleve nye mennesker, kulturer og livstiler, trekker stadig flere mennesker som har blitt fremmedgjort i dagens samfunn. I denne artikkelen har vi fått gleden av innspill fra mennesker som ikke har hatt et fast sted å bo i lengre tid. De har tatt «the path less taken, and that has made all the difference».;

   :