Velsignet med godt humør

Det er ikke mange som kan skryte på seg å ha sluttet på videregående for så å ha begynt på folkehøyskole i en alder av 17. Vi har møtt en av dem.

Vi møter Bjarte Hjelmeland utenfor hans andre hjem på Ole Bull Scene, hvor han setter opp en forestilling. Vi drar han motvillig vekk fra jobben og tar turen forbi Den Nationale Scene, hans tidligere arbeidsplass, til Café Opera. Hjelmeland ønsker en kaffe med melk. Deretter setter vi oss på et vippende bord med rolig loungemusikk pulserende over høytalerne.

Allerede tidlig i 20-årene hadde Bjarte Hjelmeland blitt et kjent navn, med hovedroller i stykker som «Kirsebærtreet blomstrer i mai». Hvordan det hele startet, er han derimot usikker på.

– Jeg har alltid vært glad i å opptre. Siden jeg var ung har jeg alltid vært glad i oppmerksomheten det gav meg, og likte å få folk til å le. Jeg så en forestilling som het «Arabiske netter» på Den Nationale Scene. Den gjorde virkelig inntrykk på meg. Kostymene var enkle, og skuespillerne brukte hverandre som rekvisitter. Etter forestillingen gikk det opp for meg at det var dette jeg ville. Da jeg begynte på folkehøyskole fikk jeg lekt meg med teater. Jeg likte det veldig godt og ble bitt av basillen, sier Hjelmeland.

Stakk av med sirkuset

Hjelmeland smiler og tar en slurk av kaffen. Han forteller at han sluttet på videregående, flyttet hjemmefra allerede i 16-års alderen og begynte på dramalinje på folkehøyskole. Senere flyttet han til Sogn og Fjordane og fikk jobb på et teater.

– Jeg stakk av med sirkuset, som de sier. I Sogn og Fjordane leste jeg manus med en av skuespillerne og kom deretter inn på teaterhøyskolen i en alder av kun 17. Det var egentlig litt for tidlig.

Hjelmeland sier at det å flytte hjemmefra var en stor utfordring. Heldigvis hadde han støtte fra familien hele tiden. Dette til tross for at det ikke var noen familiære årsaker til at han havnet i teaterfaget.

– Jeg visste ikke hva det ville si å være voksen, så jeg synes ikke det gikk så veldig bra. Det har jo gått helt greit nå, men jeg var ikke noe flink til det. Men jeg tror ikke det hadde blitt noe bedre om jeg hadde ventet to år. Jeg var en slask, sier han og ler.

Ikke alt vises på CV-en

Når man titter på CV-en til Hjelmeland kan det virke som at hele hans karriere har vært en uavbrutt suksesshistorie. Han begynte i yrket allerede tidlig i 20-årene og fikk fort store roller. Selv forteller han at karrieren hans kom litt tregere i gang enn klassekameratene sine.

– Karrieremessig har jeg vært veldig heldig. Jeg har vært med i mange gode sammenhenger. Jeg har vært med på mye dritt også, men det kan man liksom ikke se på CV-en. Ofte handler det om å være rett mann, til rett sted, til rett tid.

Hjelmeland beskriver seg selv som en veldig udisiplinert person på teaterhøgskolen.

– Jeg var både veldig moden og umoden på samme tid. Veldig veslevoksen i måten jeg snakket på. Samtidig var jeg 17 år og skulle gjøre det man gjør når man er 17. Nettene gikk for det meste uten søvn, så jeg forsov meg dagen etterpå. Det er vel ikke å legge skjul på at jeg fikk mye kjeft på teaterhøgskolen, sier han med et lurt smil.

– Etter teaterhøgskolen var jeg den eneste i klassen uten jobb. Dette gav meg et «wake up call». Ting hadde kommet lett tidligere. Men jeg ble egentlig ikke så stresset av det. Jeg tenkte at det må jo komme et-eller-annet på et tidspunkt. Så jeg begynte å jobbe veldig hardt. Jeg la inn et racer-gir jeg ikke visste jeg hadde.

At jobbingen gav resultat er det ingen tvil om. Hjelmeland forteller at situasjonen har snudd seg siden  da han gikk ut fra teaterhøyskolen. Nå handler det mye om å si nei til store roller og demme ned.

– Jeg elsker det jeg holder på med, men samtidig er jeg ikke 25 lenger, så jeg må innse at jeg ikke har det trøkket jeg hadde da jeg var midt i 20-årene. Da kunne jeg jobbe hele dagen, spille hele kvelden, være ute til hele natten og gå på prøve dagen etter.

Å jobbe i en kollektiv kunstart som teater handler ikke kun om skuespillerferdighetene, forteller Hjelmeland.

– Hvis du er kjempegod, men vanskelig å jobbe med; sur, eller negativ, så velger man heller den nest beste. I know because I’m casting. Når du står med valget mellom en som er kul eller en som er litt mindre kul, så velger du den som er kul, for de er som regel omtrent like gode.

– Jeg tror jeg raskt klarte å bygge meg opp et renommé som både en bra skuespiller og en bra fyr man kunne stole på. I tillegg er jeg velsignet med godt humør, som gjør at jeg tror det er ganske «all right» å jobbe med meg.

Countrymusikk, teater og homogreier

For tiden kan vi se Hjelmeland på TV i serien «Å være». Her etterligner Hjelmeland kjendiser, for så å bli intervjuet av dem. Han setter seg inn i de kjente rollene ved å finne det komplekse mennesket. Dette er en metode han også bevisst bruker når han setter seg inn i alle roller han spiller. Vanligvis leser han seg nøye opp på manuset, før han deretter setter seg inn i alt som er knyttet opp mot rollen, for eksempel litteratur som er relevant for perioden og biografier om personer.

– Basert på den informasjonen, samt mitt eget følelsesliv og intellekt, begynner jeg å dikte opp rollen. Det blir litt som å fylle opp en flakse med informasjon. På et tidspunkt snur jeg flaksen og ser hva som kommer ut, sier han i det han gestikulerer en tenkt flaske.

Denne kompleksiteten er også en del av Hjelmenes utenfor skuespillerrollene. Han tegner et slags kart for oss på bordet, med countrymusikk i en retning, teater i en annen og homogreier i en tredje.

– I midten står jeg og prøver å få alt til å henge sammen. Jeg føler mitt liv går litt i alle retninger på den måten. Og jeg har bestemt meg for at det er greit.

Ibsen foran pyramidene

Hjelmeland er kjent fra mange store roller, men når han blir spurt om sin favorittrolle, blir han svar skyldig.

– Det er et spørsmål jeg har fått mange ganger, men jeg har aldri klart å svare på det. Selvfølgelig er det veldig gøy å gjøre store roller som Peer Gynt og Jeppe i «Jeppe på Bjerget», som jeg tidligere har sett store skuespillere gjøre. Men jeg klarer ikke peke på en favoritt. Jeg tror jeg må stjele Wenche Foss sitt svar der, og si at «den beste rollen er min neste».

Hjelmeland spilte Peer Gynt i oppsetningen i Egypt, i forbindelse med Ibsenåret i 2006. I ettertid fikk stykket kritikk for å ha vært veldig dyrt og rettet mot nordmenn. Hjelmeland forteller dog at synergieffektene til forestillingen har hatt stor betydning.

– I kjølvannet av oppsetningen ble hele Ibsens produksjon utgitt på arabisk for første gang. Når man tenker på den store rollen som Henrik Ibsen spilte i forhold til vår egen kvinnefrigjøring, og hvordan vi vet mange kvinner har det i Nord-Afrika, mener jeg det var veldig viktig. Etter min mening bruker vi altfor lite penger på kultur og kunstprosjekter, så jeg vil definitivt forsvare sånne typer prosjekter.

Sjef på Den Nationale Scene

Fra januar 2008 til 2012 hadde Hjelmeland stillingen som teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen. Han forteller at til tross for at han fikk mye kritikk for å ha vært for kommersiell på hovedscenen er dette et av valgene han er mest fornøyd med.

– Hvis du ikke klarer å få hovedscenen til å rulle å gå, er det vanskelig å få krave til inntjening til å gå opp. For å få dette til må du ha mer enn 10 000 mennesker på hver satsing. En suksess krever omtrent et dobbelt antall tilskuere. Dette klarte vi mange ganger, og hadde dermed større spillerom til å lage smalere prosjekter. Disse var gjerne rettet mot visse grupper som helsevesenet, studenter og goth-rockere.

Hjelmeland forteller at da han overtok lå teateret økonomiske, kunstneriske og publikumsmessige med brukket rygg. En av de viktigste sakene var å få publikum tilbake inn i salen igjen. Etter to år, halvparten av forutsett tid, var målet nådd.

– Det viktigste for meg var å snakke med skuespillerne. Det synes jeg var veldig greit, for jeg skjønner hvordan de tenker og kan ligge i forkant på hvordan de kommer til å reagere på forskjellige valg jeg tar.

– Derimot å fortelle ubehagelige nyheter så jeg på som en stor utfordring. Dette jobbet jeg bevist med og hadde en bratt læringskurve. Det var egentlig en solskinnsperiode med veldig mange dyktige skuespillere.

Telefonen ringer og Hjelmeland snakker en blanding av dansk og østlandsk, samtidig som han gir oss et beklager-for-avbrytelsen-uttrykk.

– Der takket jeg nei til en stor rolle, sier han og ler lett i det han legger fra seg telefonen.

– Kunne du tenkt deg å tatt en slik rolle som leder på et teater igjen?

– Jeg elsker å kunne spille på en scene, så jeg er ikke klar for å legge opp det enda. I min tid som sjef over Den Nationale Scene brukte jeg meg selv i stykker samtidig som jeg hadde en administrerende rolle. Jeg jobbet fryktelig mye og kunne ikke fortsatt på den måten i flere år. Enn så lenge har jeg mange ideer og mange ting jeg skal få gjort før jeg går tilbake til en slik rolle.

  Spiller sin tenkte sønn

For tiden er Hjelmeland aktuell med «I lånte fjær». Forestillingen spilles på Ole Bull Scene og har gjort stor suksess, med over 25 000 solgte billeter.

– Jeg blir like ydmyk og overrasket hver kveld når jeg kommer opp til scenen og ser publikum. Det var første gang etter påsken i går, nå er det vinterferie i Bergen, så det var 150 mennesker til stede. Men det blir intimt og fint. Latteren varte ikke like lenge og gjennomsnittsalderen var rimelig høy.

Forestillingen er mer personlig enn det forrige soloshowet. Hjelmeland spiller blant annet sin egen tenkte syv år gamle sønn, som er oppvokst med to fedre. Han forteller at  publikum er nysgjerrige på hvem som er bak kostymene og ønsket å lete etter en link mellom han selv og personene han spiller.

– Denne forestillingen er mer inspirert av mitt eget liv enn den forrige, noe jeg tror publikum setter pris på. Det gjør at de ikke kun ser en kavalkade av ting. Jeg er veldig opptatt av at det skal ligge en «twist» et sted og jeg vil ha noen numre med dypere mening. Jeg føler jeg har har kommet enda lenger med det i denne forestillingen enn forrige.

Bjarte Hjelmeland er en travel mann og har et tettpakket program fremover. To år frem i tid er allerede planlagt.

– Jeg planlegger nok lengre frem enn de fleste andre jeg kjenner. Jeg liker å kunne vite. På den måten kan jeg også planlegge ferieperioder i mitt hus i USA, som ligger som gulrøtter og lokker meg videre.

Det er enkelt å forstå at Hjelmeland er en person det både er lett å jobb med og gøy å se på. Han har en smittende entusiasme som gjenspeiles i hans repertoar. Det er lite som kan stanse en mann med godt humør.

Foto: Alexandra Kosintceva Foto NHHS