Versus: Israel-­Palestina-konflikten

I semesterets siste Versus tar vi for oss Israel--Palestina-konflikten, og spør: Hva er den beste løsningen på konflikten?

Conrad Myrland, daglig leder i Med Israel for fred

For to til tre tusen år siden var det en jødisk statsdannelse i området mellom Middelhavet og Jordan­elven gjennom en rekke århundrer. Administrasjonsspråket var hebraisk og hovedstaden var Jerusalem. Her ble den jødiske kultur og religion født. Romerriket la de siste rester av den jødisk stat i grus, og gav det geografiske området navnet «Palestina».

Siden den gang har en rekke eksterne herskere kontrollert området. Det kom på muslimske hender da araberne erobret Midtøsten og Nord­Afrika på 600­tallet, men det ble aldri etablert noen lokal arabisk eller muslimsk stat. Jerusalem ble styrt fra byer som Damaskus, Bagdad, Beirut og Istanbul. Sist ble «Mandatområdet Palestina» styrt fra London, i perioden 1917 til 1948. Allerede fra midten av 1800­tallet var flertallet i Jerusalem jøder.

Jødene hadde aldri mistet sin religiøse lengsel tilbake til Zion (Jerusalem). På slutten av 1800­tallet, århundret for nasjonalstatene i Europa, var det mest naturlig for jødene å rette sine nasjonale og politiske ambisjoner mot området hvor de hadde sine historiske røtter. Dermed var zionistbevegelsen født, og jødisk innvandring til området begynte for alvor.

Jødenes situasjon i Europa og arabiske land gjorde utsiktene til et eget hjemland svært forlokkende. Som minoritet hadde de som hovedregel blitt kraftig diskriminert og forfulgt gjennom århundrer. Under første verdenskrig gikk Storbritannia inn for å opprette et jødisk hjemland i deler av området som de erobret fra det ottomanske imperium. Det var svært naturlig å opprette en jødisk stat i dette området hvor jødene var en urbefolkning.

Forståelsen for jødenes nasjonale agenda ble kraftig styrket i verdenssamfunnet etter Holocaust, da seks millioner jøder ble drept av nazistene, og ingen land ville gi en ny framtid til de overlevende jødiske flyktningene.

I november 1947 vedtok FN å dele det britiske mandatområdet i en jødisk og en arabisk del. Arabiske ledere avviste resolusjonen, og intensiverte krigen mot jødene. Det kunne ikke hindre jødene i å erklære staten Israel for opprettet i mai 1948. Til tross for liten og ingen støtte fra vestlige land, seiret den nyfødte jødiske staten i viktige militære slag.

Israel seiret også i 1967, da naboene stod klare til utryddelseskrig. I løpet av seks dager vant landet kontroll over Sinai, Golan­høydene, Gaza og Vestbredden. Etter krigen tilbød Israel å trekke seg tilbake fra det aller meste av de erobrede områdene i bytte for en varig fred. Det var åpningstilbudet, som det skulle forhandles om. Men araberne samlet seg til toppmøte i Khartoum i Sudan, og svarte med tre nei: Nei til å forhandle med Israel, nei til å anerkjenne Israel, og nei til fred med Israel.

Siden den gang har Israel trukket seg ut av Sinai og fått en kjølig fred med Egypt. Landet har også trukket seg ut av Gaza, og fått raketter og granater i retur fra Hamas.

Til tross for dårlige erfaringer med tilbaketrekninger, er israelere flest villige til å forlate nesten hele Vestbredden dersom det kan skje i bytte mot en ekte og varig fred. Israel kan ikke risikere rakettregn ned mot sine storbyer fra høydedragene på Vestbredden. Derfor må en palestinsk stat være demilitarisert, uten mulighet til å ruste opp med tunge våpen og til å inngå militære allianser med land som Iran og Syria. Israel erobret Vestbredden i en forsvarskrig, og har som seierherre rett til å sette vilkår for å hindre at det kommer ny aggresjon fra området.

For et stort flertall israelere er det uaktuelt å annektere hele Vestbredden og Gaza­stripen og gi palestinerne statsborgerskap i et «Stor­Israel». Dette vil medføre at jødene kan komme i mindretall i sin egen stat. Denne demografiske situasjonen er en viktig grunn til at de fleste israelere støtter en eller annen form for selvstyre eller egen statsdannelse for palestinerne.Den store hindringen for en løsning er at palestinere fortsatt avviser at Israel kan forbli en jødisk stat. Det finnes kun 1 stat i verden med jødisk flertall og identitet. Det finnes 22 arabiske stater og 57 muslimske stater. Palestinske myndigheter definerer seg som en arabisk og muslimsk stat. De avviser samtidig at Israel kan være en jødisk stat! For et hykleri!

Etter 1948 er nesten én million jøder blitt presset og jaget ut av de arabiske landene. Nesten ingen er igjen. Israel er blitt nødhavn for de fleste. Jødene ble jaget først, nå i 2016 blir de kristne og andre minoriteter jaget på flukt. Historie og nåtid skriker om behovet for at jødene har sin egen stat:­ Israel.

Kathrine Jensen, leder i Palestinakomiteen i Norge

Palestinakomiteen er blitt spurt om hva vi mener er den beste løsningen på konflikten mellom Israel og Palestina. La oss da først spørre: er det en konflikt, eller en okkupasjon?

Bruken av ordet «konflikt» gir et inntrykk av at det dreier seg om to likeverdige parter og at maktforholdet mellom disse er balansert. Det vi har her er et militarisert samfunn rangert som verdens fjerde sterkeste militærmakt, med atomvåpen, som står overfor et folk uten tillatelse eller mulighet til å ha en hær.  Vi har en part som har frihandelsavtaler med mange land, blant annet Norge, mens den andres muligheter for handel er pålagt strenge restriksjoner og følgelig svært begrenset.

En part ble i 1948 anerkjent som stat med de rettigheter og plikter det innebærer, mens de andre fortsatt kjemper for å få anerkjennelse, ikke bare for en egen stat, men også for selvbestemmelse og grunnleggende menneskerettigheter. Det er en part som forsyner seg av den andres livsgrunnlag og krever sin frihet på bekostning av den andre.

Det er altså ikke to likeveldige parter som har en konflikt om retten til jord, vann og rettigheter. Det er okkupasjon.

For palestinerne betyr okkupasjonen blant annet at de drives bort fra sine hjem og jordbruksområder for å gjøre plass til israelske kolonier og industrisoner. Ved å flytte egen befolkning inn på okkupert område og etablere industrisoner bryter Israel den fjerde Genéve-konvensjonen.

Bygging av mur og opprettelse av kontrollposter, både permanente og tilfeldige, hindrer fri ferdsel for palestinerne inne på deres eget territorium og dette bidrar til å kvele deres muligheter for økonomisk utvikling.

I landsbyen Hizma utenfor Jerusalem mistet 90% av landsbyboerne livsgrunnlaget sitt da Israel konfiskerte jorda for å etablere den ulovlige industrisonen Mishor Adumim. Palestinske bønder som dermed må finne arbeid i kolonier, bidrar paradoksalt nok til sin egen undertrykking fordi selskaper som har produksjon i industrisoner skatter til bosettingskommunene, skaper økonomisk utvikling i disse og sementerer bosettingene, som er det største hinderet for fred.

Israel tjener gode penger på å produsere varer på palestinsk jord, som de til alt overmål også merker som israelske og dermed unndrar seg avgifter ved eksport. I tillegg er Israel i stor grad eneste tilbyder av varer til det det palestinske markedet. Eksempelvis er det israelske bedrifter som tjener på gjenoppbygging av Gazastripen etter Israels stadige angrep.

Okkupasjonen er også svært kostbar for Israel, som bruker stadig større deler av sitt budsjett på militæret og sikkerhet og stadig mindre på velferd. Likevel ser de seg mer tjent med å fortsette okkupasjonen for å oppnå sitt mål om å overta landet og drive palestinerne bort. Økende økonomiske forskjeller innad i Israel skaper også mer ekstreme posisjoner politisk, og det er palestinerne som betaler prisen. Verdensbanken estimerer at Israels restriksjoner på palestinernes bevegelsesfrihet bare i C-området på Vestbredden koster den palestinske økonomien 3,4 milliarder dollar hvert år.

En løsning ligger i okkupasjonens opphør og at palestinerne gis retten til selvbestemmelse og grunnleggende rettigheter. Så lenge verdenssamfunnet ikke setter foten ned og stanser Israels straffefrihet for brudd på folkeretten og menneskerettighetene vil ikke forholdene endre seg for palestinerne, og heller ikke for israelerne som opplever stadig større moralsk isolasjon.

Gjennom tidene har ikke undertrykkerne gitt opp sine privilegier uten press. Vi mener derfor at BDS (boikott, deinvesteringer og sanksjoner) er veien fram mot målet om en løsning, som er avslutning av okkupasjonen og Israels rasistiske statsprosjekt.

BDS representerer en ikke-voldelig linje i kampen for like rettigheter, er et initiativ fra det palestinske sivilsamfunnet og har med tiden oppnådd bred støtte, ikke minst fra fagforeninger og i universitetsmiljøer i USA.

Israel er i økende grad ute av stand til å rettferdiggjøre sin bosetterkolonialisme overfor det palestinske folk og vi ser nå hvordan de ikke lenger klarer å argumentere mot BDS og derfor søker å forby boikott av Israel gjennom angrep på lokaldemokrati.

Da bystyret i Reykjavik 15.9.15 vedtok å boikotte israelske varer og tjenester ble de umiddelbart utsatt for trusler og massivt press fra Israel og USA. Sammen med anklager om antisemittisme bidro det til at majoriteten i bystyret valgte å gå tilbake på vedtaket.

Den britiske regjeringens har i et forsøk på å skjerme Israel fra kritikk, foreslått å gjøre det ulovlig for offentlige institusjoner å boikotte og deinvestere i selskaper som er involvert i Israels undertrykkelse av palestinere.

Alle forsøkene på å delegitimere og kriminalisere støttespillere av BDS viser hvor effektiv og viktig BDS-bevegelsen er.