– Vi lurer oss selv

– Norge får mindre og mindre igjen for oljepengene. Det hevder BI-professor Hilde C. Bjørnland. Samtidig vil hun satse på oljeindustrien.

– Spørsmålet er om du skal kvele det som gir vekst eller få resten til å bli mer effektivt. Det ikke slik at noe går veldig galt, men deler av økonomien går bedre enn andre, sier BI-professoren.

Ikke løsningen å øke beskatningen
Bjørnland holdt avslutningsforedraget ved NHHs vårkonferanse med temaet fra todelt til tredelt økonomi.

– Om du skal gjøre noe for næringslivet i Norge som sliter i skyggen av oljen, så er det ikke nødvendigvis ved å beskatte oljen mer, for det er oljen som er den positive stimulansen her, mener Bjørnland

– Kanskje er det ved å ha mer kontroll på hvordan staten bruker penger og bruke mindre penger fra det offentlige.

Følger ikke handlingsregelen
Så enkelt som å kutte eller ikke kutte er det derimot ikke, skal vi tro BI-professoren.

– Jeg mener at det viktigste ikke er å bruke mye eller lite penger, men hva du bruker pengene på. Dersom man brukte alle pengene slik intensjonen bak handlingsregelen var, å investere i ting som gir næringslivet godt vekstpotensiale, så hadde det ikke vært noe problem å bruke hele handlingsrommet på fire prosent. Det er mer enn vi bruker idag, kommenterer hun.

– Men fordi vi ikke gjør det – fordi vi bruker det på alt og intet – så blir det et problem å bruke mye. Så vi lurer oss selv litt til å tro at vi følger fireprosentregelen og at alt er fint. Da er det lett å si at vi må kutte fordi vi ikke klarer å prioritere nok til målrettede investeringer for næringslivet.

Rikdommens dilemma
– Når vi har mindre kontroll på kostnadene, får vi mindre og mindre igjen for de pengene staten bruker, forklarer professoren videre.

Hun forklarer at mens offentlig sektor er like stor i Norge og Sverige, skiller lønnsnivået de to landene.

–Offentlig sektors utgifter utgjør 40 prosent mer per innbygger i Norge enn i Sverige, bemerker hun.

Samtidig kjøper norske konsumenter billige varer fra Asia, og skaper den mye omtalte Kina-effekten.

– Det offentlige blir fattigere og fattigere, mens vi privat blir rikere og rikere, konkluderer Bjørnland.