Kommentar: NHH-studenten ingen forventer

Jeg er i dag den eneste funksjonshemmede (eller funkis, som mange av oss liker å kalle seg) av de 3.500 studentene på NHH i Bergen.

Jeg inngår i de 36 % av funksjonshemmede som har fullført videregående (Handikapnytt, 2020), og en enda lavere prosent av funksjonshemmede som er i høyere utdanning. Når jeg skal begynne å søke jobber, håper jeg å ikke inngå i det deprimerende tallet på 104.000 funksjonshemmede som ufrivillig står utenfor arbeidslivet i Norge (Velferd.no, 2019).

Når jeg forteller folk at jeg studerer på NHH, får alle store, men skeptiske øyne. De spør meg hvordan det fungerer, hvordan jeg klarer det. “Har du forlenget studieløp?”, «Får du ekstra hjelp med fagene?». Selv når jeg befinner meg på campus, har jeg fått spørsmål om jeg virkelig studerer på NHH. Hvorfor forventer så mange at jeg ikke kan studere, kun basert på det faktum at jeg benytter en rullestol for å bevege meg rundt? De fleste bruker vel ikke føttene til å skrive årsregnskap?

Mange funkiser har vokst opp uten forventning fra samfunnet om at de skal bidra i arbeidslivet. Funkisbarn må bli fortalt og oppdratt til at de kan bli hva de vil som voksne, selv om de kanskje trenger noen tilpasninger i hverdagen.

Gjennom oppveksten min har foreldrene mine alltid hatt samme forventninger til meg som til andre barn på min alder. Derfor har jeg valgt å studere på fulltid, i tillegg til å være journalist for K7 Bulletin, leder for Grafisk NHHS og frivillig for Røde Kors, Norges Handikapforbund og La Barna Spørre. Jeg spiller også innebandy to ganger i uken og jeg jobber deltid som konsulent for AssisterMeg. Med andre ord gjør jeg nok mer enn de fleste studenter i dag. CV-en min begynner å bli lang, og ikke uten nytteverdi. Mest sannsynlig er den nødt til å være så lang, for i det hele tatt å ha en sjanse i arbeidsmarkedet.

«Ny forskning fra OsloMet viser at rullestolbrukere blir innkalt til halvparten så mange jobbintervjuer som andre med samme kvalifikasjoner (...)», står det i en artikkel i Dagsavisen fra 2021. Tallene skremmer meg. Blant så mange utrolig flinke studenter som det er på NHH, er jeg neppe den mest attraktive søkeren. Derfor prøver jeg å skaffe meg mest mulig erfaring som kan spille positivt i en jobbsøknad og gjøre det vanskeligere å differensiere meg fra de andre søkerne, kun basert på rullestolen.

Likevel går jeg selvsagt ikke på NHH bare for å skille meg ut. Jeg går fordi jeg trives med skolen og med fagene. Gjennom hele barne- og ungdomsskolen har jeg vært en av klassens beste i de fleste fag, særlig matte. Jeg har alltid visst at jeg ville studere og jobbe med noe som kunne utfordre meg intellektuelt. Jeg spiller innebandy fordi jeg synes det er gøy, og jeg er aktiv i så mange organisasjoner fordi jeg har meninger jeg synes flere burde høre, og jeg har lyst til at flere stemmer skal bli hørt.

Hele 57 % av funkiser i Norge er uten jobb (forskning.no, 2016). Mange av disse er utestengt fra arbeidslivet fordi de ikke klarer å jobbe en 100 % stilling. Mange blir for eksempel fort slitne eller har hyppige avtaler med sykehus eller fysioterapeut som hindrer dem i å jobbe fulltid. Dessverre er det mange arbeidsgivere som ikke ønsker å ansette deltid. De tenker ikke på at det å ansette to toppmotiverte personer i 50 % stilling, kan være minst like lønnsomt som å ansette én i 100 %. Et så enkelt tiltak kunne fått så mange flere inn i arbeidslivet.

Som funksjonshemmet møter man på langt flere utfordringer i hverdagen enn de fleste. Noe så smått som en fortauskant kan hindre meg. Derfor må vi lære oss å være kreative og se løsninger fremfor problemer. De fleste av oss med store funksjonshemninger har nok sittet på Hjelpemiddelsentralen allerede som små barn og argumentert mot flere voksne for å få en rullestol som gjør at vi slipper å være sengeliggende. Vi har måttet vokse opp dobbelt så fort som vennene våre, og har måttet stå på for å få leve et normalt liv, slik alle rundt oss tar for gitt. Vi har tilegnet oss arbeidsrelevant erfaring helt siden barndommen, gjennom å skrive søknader, argumentere og samarbeide med institusjoner, samt være løsningsorienterte. Noen av oss er også arbeidsledere for et titalls assistenter, og har ansvar for rekruttering, å legge vaktplaner, godkjenne timelister og følge opp sykefravær.

Jeg som funksjonshemmet har mine begrensninger i arbeidsmarkedet, men har ikke alle det? Jeg kan ikke snekre eller klippe hår, men hvem som helst kan vel ikke være økonom heller? Vi har alle våre begrensninger, men vi har også alle muligheter. Vi må heie på hverandre, ikke bryte hverandre ned. Hjelp meg, så hjelper jeg deg. Ansett meg, så lover jeg å yte mitt aller beste for deg.

Derfor vil jeg komme med en oppfordring til alle arbeidsgivere der ute. Se forbi rullestolen! Inviter oss til intervju, så tipper jeg du vil bli overrasket. Inviter meg til intervju, så lover jeg å imponere. De fleste funkiser har ingen større ønske enn å få lov til å bidra i samfunnet med sin kunnskap og sine evner. Av de 104.000 funkisene som står utenfor arbeidslivet i dag, har mange vært uten jobb lenge. De fleste har høy motivasjon til å yte sitt beste om de får muligheten.

Det er til landets beste at disse blir sett på som arbeidstakere i stedet for trygdemottakere. Jeg oppfordrer derfor alle store og små bedrifter til å se muligheter istedenfor begrensninger!