Kommentar: En forsvarstale for finanselitens drøm om «Puppeparadis»

I min korte tid på Handelshøyskolen har jeg hatt gleden av å overvære både lavmælt hvisking i gangene og høylytt snakk på vors om NHH-guttenes drømmedame. En blond supermodell-lignende skikkelse i trofé-form, med bryster man kan sovne mellom etter en lang arbeidsdag. Smart, men ikke smartere enn dem selv.En som er god til å lytte til ham og hans interesser, og er karrierefokusert på hans karriere. Gjerne med utsikter om en fremtidig arbeidssituasjon som tillater ham å spre frøene uten selv å måtte bidra for mye i hjemmet.

I tilfellene hvor jeg har fått denne drømmedama beskrevet, har første tanke alltid vært at fantasien grunner i noen underliggende usikkerheter blandet med en spesiell seksuell fantasi. Han drømmer om å bli et vandrende mannsideal, gift med en modell-versjon av egen mor, som alltid har puppene og middagen klar når han kommer hjem fra jobb. Et lite dypdykk i det siste tiårets kjønnsforskning har imidlertid tvunget meg til å revurdere.

I 2014 skrev Helene Aarseth artikkelen «Finanskapitalismens kjønnsromantikk: Næringslivselitens kjønnskomplementære familiestruktur», hvor hun undersøker det at finanseliten i større grad enn resten av samfunnet holder fast ved en kjønnskomplementær familiestruktur: mannen drar på jobb, kvinnen dyrker biodynamiske grønnsaker i hagen. 

Artikkelen bygger på dybdeintervjuer med 20 par hvor minst en av partene jobbet i finans, og alle parene opererte med en kjønnskomplementær familiestruktur. Dette til tross for prestisjetunge utdanninger innen økonomi og jus.

Både mennene og kvinnene som ble intervjuet uttrykte behovet for å ha en fredelig oase, totalt adskilt fra finansbransjens «nedbrytende og potensielt farlige race». Implisitt fulgte at noen måtte skape og holde fast ved denne, noe som kunne synes å være de intervjuede kvinnenes fulltidsjobb.

Aarseth hevder at det er nettopp dette behovet for noe helt annet og totalt adskilt fra finansbransjen og dens utbyttejakt som er årsaken til at den kjønnskomplementære familiestrukturen blir opprettholdt. Hun viser til at finansjobbene krever en «bestemt form for emosjonell investering», som i sin tur krever at det finnes noe totalt adskilt fra finansjobbenes «usunne og destabiliserende manier» å komme hjem til. Slik kunne denne harmoniske oasen være en forutsetning for å klare seg i bransjen.

Legger man Aarseths funn til grunn, kan det virke som disse NHH-guttene ikke lider av interessante oppfatninger om kjønnsroller og lett mannssjåvinisme, men faktisk har forstått mer enn resten av oss. En kone som er villig til å bli en sosial og oppegående hjemskaper, er et premiss for å lykkes i finans. 

Det er gode muligheter for at jobben i finans blir guttenes første smak på en emosjonell investering i noe annet enn dem selv. I en slik situasjon, må følgelig ønsket om en varm favn å komme hjem til anses helt forståelig, spesielt for den som enda ikke er helt emosjonelt moden. 

Selv om vi alle nok kan enes om at det er bedre å komme hjem til en pen dame med flotte pupper, heller enn det motsatte, er det nok noe som mangler for å gjøre fortellingen om drømmedama helt ukontroversiell. Uten å gå for dypt inn i egne interessante oppfatninger om kjønnsroller, er det kanskje verdt å spørre hvorfor det er jenter med timeglassfigur, og ikke gutter med sleik, som skal utgjøre neste generasjons oasebyggere. 

Om enn kontroversielt drømmer imidlertid også undertegnede om et fremtidig «Puppeparadis», og er særs fornøyd med at kjønnsforskningen har slått et slag for finanselitens verdier.