Leder: Det får være grenser til ydmykhet

En ny rektor er snart på vei til NHH, og handelshøyskolen står ved et veiskille når det gjelder hva slags egenskaper vi verdsetter hos ledere. Kun én kvinne er blant de seks søkerne til rektorstillingen, noe som åpner for en diskusjon om hva som egentlig kreves for å ta plass i slike toppstillinger – og hvorfor så få kvinner søker seg dit.

I et frokostforedrag under Karrieredagene introduserte rektor Øystein Thøgersen toppleder Kristin Skogen Lund med å si at vi på NHH er svært flinke, men at vi kunne bli enda flinkere til å være ydmyke. Skogen Lund nyanserte imidlertid dette ved å oppfordre til å sette spor, og ikke være for opptatt av å innfri andres forventninger. Hun pekte på at det er vanskelig å gjøre en forskjell hvis man ikke anerkjenner sin egen verdi.

Hva skjer hvis vi fortsetter å oppfordre studenter, og spesielt kvinner, til å være mer ydmyke? Kamala Harris sa nylig at «det er ikke 1950-tallet lenger», og at kvinner ikke nødvendigvis streber etter å bli mer ydmyke. Er det egentlig en fordel å fremme ydmykhet i en verden hvor mange allerede sliter med å anerkjenne sine egne evner?

Mange kvinnelige studenter nøler med å trekke frem ferdigheter de har opparbeidet seg gjennom studiene på jobbintervju, fordi de ikke føler seg som eksperter. Samtidig har guttene ingen problemer med å påberope seg en doktorgrad i investering etter én runde med Fantasyfond.

I faget Economics and Psychology (SAM17) lærer studentene for eksempel at menn oftere velger å konkurrere, selv når de presterer under gjennomsnittet, mens kvinner er mer tilbakeholdne, selv når de presterer over gjennomsnittet.

Dette er ikke noe vi trenger å endre på hos menn; vi kan heller lære noe av det. Jenter, det er på tide å slutte å nedvurdere egne ferdigheter, slutte å vente til dere er perfekte før dere tar sjanser.

En studie publisert i The British Medical Journal av professor Marc Lerchenmueller viser at menn i mye større grad enn kvinner beskriver egne forskningsfunn med ord som nyskapende, unik og enestående. Kvinner, derimot, bruker mer nøytrale ord. Denne forskjellen i språket viser en tendens til at kvinner holder tilbake, selv når de har den nødvendige kompetansen.

Det er lett å klandre Gutteklubben Grei for å utestenge kvinner fra viktige nettverk. Selv om strukturer som favoriserer menn eksisterer, hender det at vi kvinner ikke tar initiativ til å delta. Vi nøler med å søke stillinger eller kreve vår plass fordi vi ikke føler oss klare. Men om vi ikke engang banker på døren, hvordan kan vi forvente å bli invitert inn?

Og hvem vet, kanskje sitter det en potensiell stjernerektor ved NHH på kontoret sitt akkurat nå og tenker: «Er jeg egentlig god nok?» Imposter syndrome har en tendens til å snike seg inn selv hos de beste – ja, til og med potensielle toppledere.