– Hold kjeft!

Aulashow er noe av det morsomste og beste ved NHH. Et aulashow kan være så mangt, alt fra en hysterisk revy til et heidundrende femtekullsshow.

 
Det som imidlertid i økende grad ødelegger aulashowene, og spesielt revyene, er den forbanna skravlingen og bråket i aulaen som gjør det umulig å få med seg noe som helst! Dette fikk vi senest et eksempel på under Sangria sitt 30 års jubileumsshow for et par uker siden.

Misforstå oss rett; aulashow skal være stemning og man skal selvfølgelig stå på stolene og gaule ut i allsang til mer eller mindre flatterende slagere. Men i dag er det nærmest umulig å fremføre en tekst eller å snakke fra aulascenen, det overdøves av de 100 i publikum som står i ølkø og de 100 som står bakerst i aulaen og gir blanke i hva som skjer på scenen.

Da hjelper det ikke at det er 400 andre i salen som er stille og prøver å få med seg det som skjer. Ikke bare er det irriterende å være én av de 400 i salen som prøver å følge med, det er sannsynligvis enda verre for de som står på scenen og ofte har lagt ned ett halvt års arbeid i det de prøver å fremføre. Da hadde det faktisk vært bedre å ha 400 i aulaen som fulgte med og så kunne de 200 som vil prate hele tiden være i kjelleren. Vi skjønner det er lett å komme i prat når man møter kjente i ølkøen eller på stolen ved siden av, men prøv å spar den høylydte og lange heavytalken til festen i kjelleren etterpå.

Vi har selv vært på show og revyer i Trondheim, Ås og i Oslo og akkurat denne uvanen er NHH dessverre alene om. Andre steder så følger folk faktisk med på det som presteres på scenen og det er tross alt av langt lavere kvalitet enn det som leveres på aulascenen i Bergen. Gjester som kommer utenbys fra og ser revy i aulaen blir både sjokkerte og irriterte over lydnivået, seneste eksemplet er Sangria sine gjester fra Trondheim under deres jubileumsshow.

Noen ganger er det fristende å sitere NHHS-pamp og entusiast, Torstein Selvik: «NHH-studenter i aulaen er noen jævla drittunger.»

Kall oss gjerne bitre og gamle eller enda styggere ting, det ser vi på som en hedersbetegnelse. Men vi kan ikke skjønne at noen skal fortsette å gidde å fremføre noe annet enn «steke-mens-vi-hopper-opp-og-ned»-nummere på aulascenen i fremtiden. Og det vil i så fall være veldig synd. Det er ikke nødvendigvis promillenivået i aulaen det er noe galt med, det er støynivået. Det å være drita og samtidig kunne høre etter er en kunst, men ikke en umulig en!

Om noen uker settes Norges beste studentrevy opp på aulascenen igjen. Mange ser den for første gang. La oss skråle og hoppe på stolene sammen, men la oss også få høre litt av hva de på scenen faktisk sier. Vi gleder oss!

Erlend Karlseng og Matz Chr. Ruud
To forbanna ukesjefer