En femtekullists betraktninger

Jeg vil først gi honnør til Sander Eilertsen og andre som står frem når noe oppfattes som uriktig med hvordan vi har det som studenter på NHH. Det krever sitt å stå frem med meninger som av mange kan oppfattes som upopulære, og det er viktig at noen gjør det. Til tross for dette har jeg en annen opplevelse av miljøet blant studentene ved NHH. Jeg er redd for at det velges formuleringer som gjør at det bygges opp til to fronter og en lite konstruktiv diskusjon preget av bitterhet og sinne: De som er pro NHHS og de som er mot NHHS. De mot oss. Oss mot dem. En slik situasjon vil ingen være tjent med og vil neppe bidra til en bedre situasjon i fremtiden.

Uansett om man er enig eller uenig med Eilertsen, kan man ikke ta fra han at han har kastet lys over en svært viktig utfordring for miljøet på NHH. Engasjementet i kjølvannet av innlegget er et bevis på det. Jeg tillater meg i dette innlegget å komme med noen betraktninger og innspill i denne debatten. Håpet er at NHH-studenter i fremtiden skal kunne se tilbake på studietiden sin her på samme måte som jeg nå gjør: med et smil om munnen.

Paradokset suksesshistorien NHHS
72 prosent av studentene ved NHH er engasjert i frivillige studentaktiviteter. Idrettslaget på skolen består av rundt 1300 aktive medlemmer. Over 1000 studenter er engasjert i UKEN, rundt 500 i BC og 400 i Symposiet. Dette av en studentmasse på litt over 3000. Disse smått utrolige tallene fremstår som en suksesshistorie som studentorganisasjoner ellers i landet bare kan misunne. Jeg slutter ikke å la meg imponere over hvor mange som faktisk vil være med på både det ene og det andre i NHHS. Dette fremstår for meg som et bevis på at NHHS har lyktes i å skape noe helt unikt og verdifullt for studentene.

Engasjementet kommer som en følge av utallige frivillige timer som legges ned av studenter ved NHH. Studenter som vier sin tid for å skape en bedre studenttilværelse for både seg selv og andre. Dette har man all mulig grunn til å være stolt av å være en del av. Nettopp derfor føler nok mange seg tråkket på tærne og provosert når det males et bilde av en «femprosentselite» som styrer sjappa i gangene på NHH. En beskrivelse jeg ikke kjenner meg igjen i og som nok virker skremmende på dem som står utenfor NHH.

Baksiden av NHHS-medaljen er at de få studentene som ikke tar del i studentforeningen vil føle seg desto mer på utsiden, jo flere som er på innsiden. Norges mest inkluderende studentforening basert på tallene, oppleves samtidig som ekskluderende av mange av skolens studenter. Et paradoks.

Et paradoks er det også at grupper og idrettslag med plassbegrensning, noe som isolert sett kan fremstå som ekskluderende, har vist seg å bidra til høy deltakelse i studentforeningen. Tilhørighet og personlig tilknytning til sitt lag eller sin gruppe er et viktig insentiv for deltakelse. Å gjøre alle lag «åpne» og å slutte med opptak er ikke veien å gå for å inkludere flest mulig.

Ukultur eller holdningsproblem?
Etter å ha lest innlegget til Eilertsen måtte jeg spørre meg selv: Er det virkelig slik vi har det på NHH? Er hverdagen vår preget av albuekultur «darwinistisk egodyrking»? I så fall har jeg levd i en illusjon i mine snart fem år på NHH. Ja visst finnes det folk som vil opp og frem på NHH, men det er vel også rimelig å forvente på et av landets mest populære studier over lang tid.

Samtidig fremstår det som åpenbart at det er ting å ta tak i ved deler av miljøet på NHH. Når det flere ganger har blitt rettet kritikk mot (u)kulturen på NHH er det vanskelig å si noe annet. Dersom dette er et problem, noe mye kan tyde på, handler dette mer om enkeltpersoners og/eller enkeltgruppers holdninger og oppførsel, heller enn en ukultur blant studentmassen på NHH som helhet. Spesielt usunne holdninger hos den jevne NHH-student har jeg ingen tro på. I så fall er det enkeltpersoner- og grupper det må tas et oppgjør med, og her har studentforeningens ledelse og rektoratet et ansvar for å slå ned på uakseptabel oppførsel. Samtidig bør grupper så vel som enkeltpersoner spørre seg hvilke strømmer vi skal følge og hvilke verdier som skal styre oss. Til syvende og sist er kulturen på NHH summen av holdningene til hver og en av oss.

Å definere miljøet på NHH som en ukultur basert på forurensende, anonyme forum blir naturligvis feil. Slike arenaer bør ikke få sette tonene for debatten. Skal vi trekke slutninger basert på anonyme forumer, kan vi like gjerne definere den norske kulturen som en ukultur fordi det skrives mye rart i kommentarfeltene til VG, noe Asbjørn Mathisen Rake så fint poengterte i sitt innlegg.

Veien å gå
Slik jeg ser det er det tre parter som har et spesielt ansvar for å møte disse utfordringene. Først og fremst ledelsen i studentforeningen med Kjernestyret i spissen. La studentene få vite hvordan man kan ta del i studentforeningens åpne lag og grupper, og hvordan danne nye grupper og lag. Dette bør kommuniseres minst like tydelig som hvordan man kan bli med i allerede etablerte lag. I tillegg bør det inviteres og legges til rette for en åpen og konstruktiv diskusjon rundt disse utfordringene.

Deretter hviler et ansvar på rektoratet ved NHH. Rektoratet viser tydelig at de tar sakens kjerne på alvor, nemlig hvordan vi skal ha det på NHH, og har iverksatt flere tiltak for å møte utfordringene. Dette er dyktige folk som oppriktig ønsker at vi som studenter på NHH skal ha det bra.

Sist men ikke minst har studentene, hver og en av oss, et ansvar for å definere hvordan vi skal ha det sammen. Et ansvar for å si fra når noe ikke er som det bør. Et ansvar for å forstå at deltakelse i studentaktiviteter ikke er en menneskerett, men en mulighet som krever egeninnsats. Et ansvar for å gjennomføre rettferdige opptak på saklig grunnlag. Ikke minst har vi et ansvar for hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre. Det er kanskje her den aller viktigste jobben må gjøres.

Kanskje er jeg naiv når jeg tror at NHH og NHHS vil komme styrket ut av disse utfordringene, men jeg har møtt for mange dyktige mennesker i løpet av min tid på NHH til å tro noe annet. Oppmerksomhet rundt utfordringene er et steg i riktig retning.