Det at økonomisk vekst forutsetter høy tillit, er en veletablert hypotese. Professor Fehr mener å ha påvist en etterlengtet kausalitet.


Ernst Fehr, pro­fes­sor ved uni­ver­si­tet i Zürich, holdt årets Ag­nar Sand­mo-fore­les­ning. I en år­rek­ke har Fehr pro­du­sert frem­ra­gen­de forsk­ning, spe­si­elt in­nen­for fag­fel­te­ne ad­ferds- og eks­pe­ri­men­tell øko­no­mi.

I fore­dra­get pre­sen­te­rer Fehr sin teo­ri om for­hol­det mel­lom til­lit og øko­no­misk vekst. I øko­no­mi­fa­get er det en klar opp­fat­ning om at det ek­si­ste­rer en ty­de­lig po­si­tiv kor­re­la­sjon mel­lom høy til­lit og va­rig vekst, for­kla­rer Fehr – men det er ennå ikke på­vist noen kau­sa­li­tet.
– Man­ge skep­ti­ke­re er der­for ikke helt over­be­vist om sam­men­hen­gen, sier
pro­fes­so­ren.

Til­lit og på­li­te­lig­het
Før Fehr frem­leg­ger teo­ri­en sin un­der­stre­ker han nød­ven­dig­he­ten av å for­stå kon­sep­tet til­lit. Hva er det for noe? Hvor­dan skal vi for­hol­de oss til det?

Pro­fes­so­rens de­fi­ni­sjon kan for­mu­le­res slik: «Til­lit er en tro på at and­re ak­tø­rer hand­ler på­li­te­lig.» For å for­stå til­lit, er det med and­re ord es­sen­si­elt å for­stå på­li­te­lig­het.
På­li­te­lig­het er en ob­jek­tiv ver­di som ak­tø­re­ne kan fes­te sin sub­jek­ti­ve til­lit til. Ikke en satt og sta­tisk ver­di, vel å mer­ke, men en ver­di som øker og av­tar ba­sert på ak­tø­rens ad­ferd.

Der­med er det slik, hev­der Fehr, at til­lit ikke har noe nyt­te­ver­di uten på­li­te­lig­het. I fle­re til­fel­ler kan en slik si­tua­sjon være di­rek­te de­struk­tivt: tenk bare på kon­se­kven­se­ne av å fes­te din lit til et men­nes­ke som slet­tes ikke er til å sto­le på.

Til­lit og på­li­te­lig­het står så­le­des i et gjen­si­dig av­hen­gig­hets­for­hold. For å opp­nå vekst, hol­der det med and­re ord ikke bare at ge­ne­rell til­lit øker – på­li­te­lig­het må øke til­sva­ren­de.

Gjen­si­dig­he­tens for­plik­tel­se
Det er ba­sert på det­te at pro­fes­sor Fehr har kom­met frem til sin teo­ri om «The Gift Exchange Mechanism». Teo­ri­en står sterkt i an­tro­po­lo­gi­en, og kan sam­men­fat­tes slik: Når ak­tør A gir en gave til ak­tør B, fø­ler ak­tør B en for­plik­tel­se til å gi noe til­ba­ke. Og fe­no­me­net, hev­der Fehr, for­kla­rer kau­sa­li­te­ten mel­lom økt til­lit og øko­no­misk vekst.
Det­te kan il­lust­re­res ved lønns­for­hand­lin­ge­ne mel­lom ar­beids­gi­ver og ar­beids­ta­ger. Her vil ar­beids­gi­ve­ren til­by ar­beids­ta­ge­ren lønn i byt­te mot ar­beid. I en ste­reo­ty­pisk be­skri­vel­se av en slik for­hand­ling, for­sø­ker ar­beids­gi­ve­ren å be­ta­le en så lav lønn som over­ho­det mu­lig. Ar­beids­ta­ge­ren prø­ver på sin side å skaf­fe seg så høy lønn som mu­lig. Til slutt blir de to eni­ge om en lønn som, per de­fi­ni­sjon, til­sva­rer ar­bei­dets fak­tis­ke ver­di.

Men hvor­dan vil si­tua­sjo­nen se ut, der­som ar­beids­gi­ve­ren i ut­gangs­punk­tet til­byr en høy lønn? Det vil si at ar­beids­gi­ve­ren til­byr ar­beids­ta­ge­ren en slags gave? Det som ved før­s­te øye­kast kan vir­ke som fø­lel­ses­ba­sert slø­se­ri, vil i det nes­te frem­stå som en ra­sjo­nell in­ves­te­ring, hev­der Fehr.

– Der­som ar­beids­gi­ve­ren star­ter med å til­by en høy lønn, for­tel­ler Fehr, ska­per han en mo­ralsk for­plik­tel­se til å gjen­gjel­de ved å yte bed­re inn­sats. Det­te vil be­kref­te at det høye lønns­ni­vå­et i ut­gangs­punk­tet var rik­tig, og fø­rer til økt gjen­si­dig til­lit mel­lom par­te­ne.
Det er med and­re ord her, i den gjen­si­di­ge mo­ral­ske for­plik­tel­sen, vi fin­ner kau­sa­li­te­ten mel­lom til­lit og øko­no­misk vekst. Et­ter å ha gitt en gave så mot­tar man kan­skje noe bed­re enn det man først gav, så gir man at­ter noe bed­re til­ba­ke – og slik er syn­er­gi­en igang­satt.