Hva skjer med Stud.NHH – takler vi ikke forskjellene?

Det er mange debattinnlegg i Studvest og K7 Bulletin i disse tider. Mye på grunn av Geelmuyden Kiese og Stud.NHHs ubåter som kommer opp for å trekke luft. Det er derimot på tide å stikke fingeren i jorden (vannet, for dere i ubåten) og forstå at vi ikke lever i et miljø hvor alle skal få førsteplass. Stud.NHH har nemlig noe å lære av sjufjellsturen.

Studietiden er som en fjelltur, hvor flere topper skal bestiges. Noen er derimot i bedre form enn andre eller fokuserer mer på utsikten og opplevelsen. Det er også slik at noen har trent i flere år før de kan gå turen (les: ventet på alderspoeng og tatt opp fag), og de er endelig klare for å spurte gjennom!

Første fjelltopp er alltid litt skummel. Mange folk i bakkene og nye stier å gå. Du har den personen som starter alt for hardt og har skrytt egenskapene sine opp i skyene. Ofte fordi han har løpt 3000-meteren sykt raskt på videregående, eller fordi han fikk 6 i naturfag (svært nyttig å kunne litt om partikler i BED020). Han takler ikke første turen, og faller fra. Videre har du de som skjønte at hardt arbeid og tunge bakker ikke helt var noe for dem. Ofte bestemmer de seg for å ta Fløibanen, eller studere noe litt enklere i området rundt Nydalen. Etter første fjelltopp har derfor noen forsvunnet.

Andre fjelltopp starter alltid med et voldsomt engasjement. Man har fått hvile og stiftet nye bekjentskap. Endelig har man fått tilhørighet i en av turgruppene, slik at man har noen sosiale goder underveis. Man forstår at noen bedre enn andre klarer å balansere det sosiale og faglige. Samtidig skjønner man at det må løpes. Derfor kjøper alle like treningsklær og følger hverandre tett. Noen stopper derimot opp underveis. Disse starter en Avbrekk-gruppe som sørger for at ikke bare de beste løperne premieres. Å være gjennomsnittlig er bra nok. «Endelig», høres det i bakgrunnen.

Tredje fjelltopp kommer til synet idet du skjønner at de utallige timene i bakkene har gitt resultater. Noen har løpt så fort og prestert såpass godt at de både rekker å ta noen timer på tredemøllen hos investeringsfjellet og lage noen nye turgrupper. Et fåtall har derimot slitt seg helt ut og forstår at det ikke finnes noen andre alternativer enn å argumentere for at alle kommer i mål; faktisk hele 90 %. De resterende 10 % er enten værfast på Løvstakken etter møte med finansregnskapet, eller rømt som følge av allergi mot (polo)hest. Underveis møter man Hans, AKA kongen av kommunikasjon, «her får du jobb så lenge du kan skjule promotering bedre enn visedirektørene våre». Heldigvis, tenker du. Det har du jo gjort ved å snakke om deg selv på jobbintervju. Sommerjobb på Statoil blir jo fort «Supply and Oil Manager». Bensinstasjonen, med andre ord.

Tredje fjelltopp er litt spesielt, fordi her har man faktisk oppnådd noe som feires med middag på fløyen. Noen tenker derimot at investeringskunnskapen fra andre klasse faktisk har en rot i virkeligheten, og velger derfor å stoppe opp for å bruke alle sparepengene på børsen eller skaffe seg jobb. Ofte investeres det i Funcom, siden det er ingen andre enn NHH-studenter som skjønner at nytt, vellykket spill gir kursstigning. De med jobb før fullførte studier må stille til intervju om hvor vanskelig det var. Trossalt kun 75% som klarte det. Avansert, ikke sant, DN?

Fjerde og femte fjelltopp er faktisk noe av det beste. Man har fått bra stamina; forstår at man kan slå seg litt løs med billigere treningsklær og har bedre rutine. Man starter ikke for hardt og ler litt av de slitne turgåerne på første fjelltopp. Løp jevnt, er rådet du gir alle som spør, mens du går kappgang mellom arbeidsgiverne som venter i turområdet. Du skjønner her at alle faktisk får jobb. Sykt, tenker de fra skolen i Nydalen, som blir gjenopplivet med en master fra NHH og som ikke har gått de samme tunge bakkene.

Om man faktisk gidder å gå de to siste fjellene, så er dette steget hvor man møter BED1337, SAM3400 og doktortittelen. Som regel blir man værende på denne toppen og får glede av å servere søvnløse netter til nervøse turgåere. Du skjønner fort at mikroøkonomi er noe man må kunne for å handle på butikken, og det er uhørt å bli medlem av noe fordelsprogram. «Det blir dyrere for konsumenten, for ##@@,» ropes det på fjellet du sitter på. «Ha Ha,» svarer Æ. Trosser du dette straffes du med tvungen studie av sosiologiens syn på økonomisk teori. Den hardeste straffen for en professor i samfunnsøkonomi.

Det man derimot må forstå er at noen fullfører raskere enn andre og takler tunge bakker bedre. Man kan trøste seg med er at alle får t-skjorte og premie. Heldigvis får også 90 % en sjanse. Hvis ikke kan man jo bare gå en tur til. Noen vil uansett komme først i mål.

Så når noen spør deg om du er flink nok: Selvfølgelig, du fullførte den tøffeste turen i Norge! Først eller sist har lite å si.

Lykke til med innspurten! Sees på salen.