Jeg gjør mange imponerende ting – å være her er ikke en av dem

Rullestolen gjør at jeg blir sett opp til bare ved å gjøre det samme som alle andre. Da føler jeg meg som en venstrehendt som får ros for å bruke en venstrehendt saks: forvirret og mye mer hemma enn jeg er. Hvorfor skal jeg hylles for å eksistere med en rullestol på campus?

Jeg gjør mange imponerende ting. Jeg har kommet inn på et vanskelig studie, jeg har vært leder for inntil fire organisasjoner samtidig, jeg jobber ved siden av studier, har fem organisasjonsverv og jeg er offentlig forkjemper for mine hjertesaker. Jeg setter alltid pris på skryt for slikt som dette. Jeg trenger imidlertid ikke skryt for å gjøre helt dagligdagse ting som å bli med på en studietur, handle på butikken eller rett og slett bare «være her». 

Det spørs også hvem som skryter. Er det en som droppet ut av videregående som synes det er imponerende at jeg går på NHH, tar jeg det som et kompliment. Går personen derimot på NHH selv, er det en ganske tydelig undertone. Det er ikke det at jeg går på NHH som imponerer dem. Det er det at jeg går på NHH, til tross for min funksjonshemming. Som om jeg ikke egentlig hører hjemme der.

Dette underbygger et dypere samfunnsproblem, nemlig oppfatningen av at funksjonshemmede er syke, pleietrengende og aldri går utenfor sitt eget hjem. Jeg har aldri forstått denne utbredte synsvinkelen. Det er klart at noen få funksjonshemmede oppfyller oppfatningen, men de fleste faller langt utenfor dette synet. Er det så vanskelig å tro at jeg kan ha ambisjoner, et aktivt og sosialt liv og et behov for en kveld med sjokolade og Netflix  – akkurat som alle andre?

Akkurat som en brillebruker ikke føler seg inspirerende ved å lese en bok, føler dermed ikke jeg meg imponerende fordi en rullestol og assistenter gjør at jeg kan studere.

Vi er som alle andre, gjør som alle andre, og vi er like forskjellige som alle andre. Noen sliter på skolen og tar aldri høyere utdanning, mens andre synes skolen er det gøyeste på jord og går videre til å ta en doktorgrad. Noen liker tall, andre liker samfunnsfag. Noen er på by’n til klokken tre hver helg, mens andre foretrekker en rolig kveld hjemme. Vi må normalisere å møte funksjonshemmede som enhver annen borger, uten fordommer. 

Jeg kan gjerne motta skryt for innsatsen jeg legger ned i studiene mine, men ikke for å bare møte opp til eksamen.