Kommentar: Å respektere det respektløse. 

Da jeg var i mine beste år, femten-seksten, hormonell og hundre meter høy, var det ingen ekkel eller mindre passende holdning som fikk passere. Som definisjonen på «vanskelig» tok jeg enhver kamp. I familieselskap, på skitrening og i klasserommet. Ingenting kunne aksepteres, og alt var blodseriøst. Alle kamper var verdt det. 

Siden den gang er jeg blitt både bereist og belest (har tatt exfaq på jusen og drukket billig alkohol i utlandet), og utviklingen siden glansdagene har vært betydelig. Åpenheten som kommer av å ikke lenger være femten har på mange måter vært givende. Den har tillatt meg å ha samtaler med mennesker jeg tidligere ville avskrevet, og har slik gitt meg tilgang på nye perspektiver. Men den har også gjort at jeg i mange tilfeller har forsøkt å undertrykke følelser jeg burde ha respektert. Selv om åpenheten har gjort meg mer respektfull mot andre, har den også gjort meg mindre respektfull mot meg selv. 

Som skeiv har jeg flere ganger møtt mennesker som er imot eller tenker negativt rundt den jeg er. Noen har vært truende og ønsket å såre, men de fleste har uttalt seg på en rolig måte og forklart hatet sitt heller enn å bruke det som våpen. Overraskende nok er det sistnevnte som har skapt mest vansker i etterkant. 

Når noen konstant gir uttrykk for hatet sitt, er det enkelt å akseptere at mottakeren trenger avstand. Men i situasjoner hvor personen har gjort det klart hva hen mener, men generelt oppfører seg respektfullt er det mye mer komplisert. Når noen stille besitter et «respektfullt hat» oppstår det typisk i en forventning fra omverdenen om at man skal applaudere personens evne til å sette egne holdninger til side og oppføre seg anstendig. Denne holdningen mener jeg er feil. 

Jeg har ved flere anledninger unnskyldt at jeg synes det kan være vondt og vanskelig å være rundt mennesker som tydelig har gitt uttrykk for homofobiske meninger. Jeg ønsker ikke å være vanskelig, og jeg er på et vis takknemlig for at de allikevel vil være rundt meg og aksepterer min tilstedeværelse. Samtidig kjenner jeg på en sterk avsmak mot disse menneskene, som jeg lenge slet med å identifisere grunnlaget for. Hvis jeg virkelig er takknemlig for evnen deres til å oppføre seg anstendig, så burde jeg ikke ha vonde følelser mot dem. Jeg burde være komfortabel i deres nærvær. Men det er jeg ikke. 

Grunnen til at jeg problematiserer den forventede applauderingen er ikke at jeg ønsker å begrense ytrings- eller trosfriheten i samfunnet. Retten til å ytre, og retten til å tro, innebærer også en rett til å møte uenighet. Og retten til å møte uenighet anser jeg som et privilegium. Men jeg tror samtidig at femten år gamle meg var inne på noe da hun nektet å akseptere at folk skulle kunne uttrykke hat, for så å komme unna med det. I de færreste tilfeller er det vits i å ta debatten, rett og slett fordi det skaper mer problemer enn godt. En ting jeg imidlertid vil slå et slag for, er å tillate at folk setter grenser, og å forsøke å vise forståelse for at de setter dem. Dersom man tenker litt på det, så er det kanskje ikke så rart at noen har problemer med å være rundt noen som tenker de er mindre verdt enn andre, og har gjort det kjent.