Kommentar: De nye influenserne

Sosiale medier (SoMe) har tidligere høstet mye kritikk i nyhetsbildet. Burde vi begrense bruken blant unge? Kreves det mer regulering? Hvem er ansvarlig når folk blir radikalisert på nett? Er sosiale medier den rette arenaen for politisk debatt?

Det er ikke nytt at høyresiden har tatt i bruk sosiale medier som et virkemiddel for å nå ut til nye velgere, og det med stor suksess. FpU spesielt har lykkes eksepsjonelt med dette i årets valg. 

Men Fpu har lenge brukt ekstreme uttalelser som «Fuck Nynorsk!» og «Drill Baby, Drill!» for å appellere. Med de nye plattformene som SoMe bringer, vil utspillene bli mer radikale og polariserende. Samtidig vil muligheten for å nå frem med kritikk bli desto mer vanskelig.

Tobias Dahl skrev følgende i Dagens Næringsliv: «TikTok fungerer som en polariseringsmaskin i politiske valg». Og dette er nettopp problemet med politiske partiers innmarsj på sosiale medier. De som lykkes er som oftest de som er mest høylytte, sier de mest banale tingene og høster de mest radikale meningene. 

For på sosiale medier vil ikke de ulike partiene nødvendigvis få vist sitt fulle politiske program. Det som folk får med seg er det som allerede har mest klikk og seere.

Venstresiden har til forskjell slitt med å nå ut på sosiale medier. De kommer ikke med klare uttrykk for deres politikk og sliter med å appellere til enkeltvelgeren. Så hvordan snu trenden? For venstresiden er det egentlig bare en løsning, og det er å komme med mer appellerende utspill og øke underholdningsfaktoren.

Torbjørn Røe Isaksen sa det godt i E24, «Generasjon billigere snus er ikke en like forlokkende betegnelse som generasjon anti-woke». Dette forklarer mye av debatten rundt hvordan SoMe fungerer. Rene partipolitiske utspill er ikke like appellerende som utsagn som polariserer.

Problemet med dette er konsekvensene utviklingen fører med. Mer ekstreme utspill fører til mer splittelse, og en mindre nyansert debatt. Vi vil ende opp i en vond spiral der velgerne ikke nødvendigvis får den informasjonen de er ute etter, men heller må nøye seg med politikerne som skriker høyest. 

I kritikken mot SoMe har uttrykket «å havne i kaninhullet» blitt mye brukt. Det vil si å bli slukt av algoritmene og havne i en lupe av de samme meningene, mer og mer radikale og uten noen motstemme. Det er ikke et nytt fenomen på verdensbasis, men vi ser nå også at norske profesjonelle politikere gjør sin inntreden for å fange velgere. Sosiale medier geleider deg inn i partier og meninger du kanskje ikke tilhører, og mulighetene dine for å ta et individuelt valg innskrenkes. 

Hvem vinner på at den politiske debatten blir overført til sosiale medier? På kort sikt er det de som skriker høyest, men på lang sikt er det ingen som vinner.