Kommentar: Det jeg har innsett etter fire år på NHH – et skråblikk på arbeidsmarkedet for siviløkonomer

La meg først presentere en gåte.

Se for deg den bransjen blant alle bransjer som har de største rekrutteringsbudsjettene – en sektor som år etter år bruker millioner på reklamer, kampanjer, bedriftspresentasjoner og freebies for å tiltrekke seg blant annet NHH-studenter. En bransje som opplever en kontinuerlig lojalitetskrise og høy turnover – de fleste holder bare ut i noen få år før de sier opp og beveger seg videre. Det er lange arbeidsdager, hyppige og korte tidsfrister og et høyt prestasjonspress.

Til tross for disse tilsynelatende ugunstige forholdene viser det seg at svært mange av landets flinkeste, mest ambisiøse og hardtarbeidende unge studenter hvert år kjemper for å ta del i den.

Et ordentlig mysterium, vil noen si. Professor og detektiv på deltid Kjetil Bjorvatn har kanskje allerede fått en ny idé til sin neste forelesning i mikroøkonomi.

Men neida, dette er ikke nok et eksempel på et Giffengode fra Kina — dette er realiteten når NHH-studenter møter arbeidslivet. 

Rettere sagt, når de møter privat sektor, og især konsulentbransjen. For ifølge den siste Arbeidsmarkedsundersøkelsen begynner omtrent halvparten av NHHs studenter det spede arbeidsliv her, om man også inkluderer revisjon i den mengden. 90 prosent begynner i privat sektor.

Og helt på grensen til forkastningsområdet finner vi de sære ti prosentene som har valgt noe så kontrært som å begi seg ut i den mørke og trauste jungelen kalt offentlig sektor.

Men kontrært ville kanskje denne minoriteten sagt det er å synes at store mengder overtid er gøy, høy turnover er helt ok og at bunnlinjevekst er den legitime motivasjonen til enhver organisasjon. Paradoksalt er det kanskje også at en sektor som er så dynamisk, spennende og givende, må bevilge enorme budsjetter for å tiltrekke seg talent. Siden når ble det et kvalitetstegn?

Arbeidstakers marked

Det er klart knivingen om de skarpeste hodene er stor, spesielt nå om dagen. Allikevel virker det ikke som at offentlige aktører slik som for eksempel Utenriksdepartementet eller Norges Bank sliter bemerkelsesverdig med å tiltrekke seg talent, til tross for langt mer beskjedne rekrutteringsbudsjetter og et mer alminnelig lønnsnivå enn det du finner hos konsulentgigantene. Kanskje er det andre faktorer som motiverer dem som søker seg hit? Det ser i alle fall ikke ut til at de samme faktorene motiverer de øvrige 90 prosent av oss NHH-ere bemerkelsesverdig.

Makan til en sortmalt karikatur av det private, tenker du kanskje. Og jeg skal være ærlig, jeg skal ikke en gang selv utelukke at jeg en dag begynner i privat sektor. Men fire år etter Førstekullsuken har jeg allikevel fått et fornyet syn på arbeidsmarkedet sammenlignet med hva jeg hadde den gang, og jeg har sett at virkeligheten ikke nødvendigvis er så glorifisert som kanskje bare de mest storslåtte bedriftspresentasjoner makter å gi inntrykk av.

Jakten etter en meningsfull jobb

Det skjer en masse fantastiske ting det ute, og det også i privat sektor. Det finnes selskaper som frivillig kutter klimautslipp, bidrar til lokalsamfunnet, og virkelig vil sine ansatte vel.

Til tross for at det kan være dyrt, svært dyrt, finnes det selskaper som helomvender seg for å bidra med løsninger på vår tids største utfordringer. Dette kunne lovet bra for oss studenter som ønsker en jobb fylt med mening. Men som økonomistudener vet vi at i alle markeder vil et selskap som driver ulønnsomme aktiviteter på lang sikt straffes og etter hvert utkonkurreres. Slik fungerer konkurranse, og godt er det. 

Men nettopp derfor kan det kan være verdt å stoppe litt opp og iaktta det hele med et kritisk blikk.

For et gjennomgående problem som alltid vil hefte og legge bånd på privat sektor, er det kjente drivet etter lønnsomhet. Så klart, markedsøkonomien gir oss store effektivitetsgevinster, uten tvil. Det er ikke det. Men punktet der det noen ganger begynner å skurre er når et privat selskap skal gjøre en positiv forskjell for samfunnet, utover å levere sitt produkt. 

For hvordan og hvorfor gjør de egentlig dette?

Gull og grønne skoger

Én hypotese er at selskapene som gjør en forskjell, gjør det fordi det også er lønnsomt.

Eventuelt, kun fordi det er lønnsomt. 

Det er god PR, det bygger kundetillit og det gir politisk goodwill. Bare se for deg verdien det har gitt Equinor de senere årene å fremstille seg som et grønt energiselskap, samtidig som omkring 95 prosent av inntektene stadig stammer fra salg av fossile brensler, og selskapet håver inn milliarder i takt med brusingen i gassrørene ned til kontinentet. 

Det er akkurat dette som er kjernen i grønnvasking. Å bli oppfattet som et grønt selskap er lønnsomt. Å faktisk være det er kostbart.

Men det kan være at noen problemer faktisk ikke er lønnsomme å løse. Da får NHHs visjon «Together for sustainable value creation» nye dimensjoner. 

Og det er kanskje nettopp disse problemene som er de aller mest kritiske, nettopp fordi selskaper som gjør en innsats, kun vil gjøre det inntil det punktet der marginalkostnaden av å kutte utslipp er lik marginalinntekten av den tilhørende grønnvaskingen. Etter det kan det være stopp, vi har nådd en steady state. Men det betyr ikke at det er noe samfunnsøkonomisk optimum av den grunn.

Ut i jungelen

Om man følger denne stien av resonnementer kan man kan komme frem til en fortelling om at det er privat sektor snarere enn den offentlige som er ufri og bundet, enfoldig og traust, for å vende om på den klassiske myten om offentlig sektor.

Uansett, jeg tror faktisk vi trenger både markedets effektivitet og samfunnets regulering og forvaltning for å løse vår tids største problemer. Og derfor synes jeg at det offentlige, som skal sørge for vårt alles ve og vel, fortjener – og virkelig behøver – flere av landets skarpeste hoder fra NHH. Nettopp fordi det er i denne symbiosen av effektivitet og rettferdighet, jeg tror man kan ta samfunnet i riktig retning.

Så om du er en sann eventyrer – uredd og modig – som ønsker en arbeidsplass som står fri til å sette en egen kurs og agenda, som leverer noe annet enn bunnlinjevekst, så finnes det muligheter der ute.

Også i den mørke og trauste jungelen, kalt offentlig sektor.