For gode politikere er ikke kriser nødvendigvis noe negativt. De som utnytter dem på en god måte får utslag på meningsmålene. Det klarer den blåblå regjeringen nå.

I 2008 var utsiktene dystre for den rødgrønne regjeringen. De vaklet på rundt 40 prosents oppslutning, og sannsynligheten for gjenvalg var minimal.

Så kom finanskrisen; først til USA, men senere også til Europa. Regjeringen nølte ikke: De la frem et ekspansivt budsjett, reddet banker, og lagde tiltakspakker for å forhindre at økonomien stoppet opp. En kollaps lik den som rammet Lehman Brothers i USA, skulle ikke gjentas i Norge.

Det virket. Velgerne responderte positivt, og i 2009 ble Jens Stoltenberg igjen valgt som statsminister.

Døden, begravelsen og oppstandelsen

– Keynes lever, sa Stoltenberg under krisen.

John Maynard Keynes var økonomen som snudde faget opp ned under den store depresjonen.  Han argumenterte for at finanskriser ikke kunne fikses av markedet alene, og at det var nødvendig at staten tok grep. Tesen var økonomisk lov helt til 70­-tallet, hvor den falt ut av favør og troen på markedet returnerte.

Etter finanskrisen ble dette igjen snudd på hodet. Det ble igjen populært å hevde at markeder ikke var perfekte, og at staten hadde en rolle å spille. Hvor sant dette er, spilte ingen rolle, så lenge de som lyttet trodde på det.

Det bør nevnes at Norge  ikke på noen måte var landet som ble hardest rammet av krisen, snarere tvert imot. Med et oljefond på flere milliarder kroner var det heller ikke mangel på kapital å putte inn i økonomien. Likevel regjeringen overbeviste velgerne om at de reddet landet. Gjenvalget var like mye basert på kommunikasjon som økonomi.

Det hjalp selvsagt godt at det var en venstreorientert regjeringen, siden positiv omtale av staten og kritikk av markedet faller røde partier naturlig. Da Siv Jensen under krisen nølende erkjente at mer regulering var nødvendig, var det ikke med hennes karakteristiske kraft og overbevisning. Hun kunne aldri solgt seieren like godt som Stoltenberg gjorde.

Historien gjentar seg

For knapt et år siden var det den blåblå regjeringen som var på ustø bunn. Oppslutningen var lav, og prognosen for gjenvalg var dårlig. Deretter rammet flyktningkrisen Europa. På Aps landsmøte gikk Jonas Gahr Støre inn for at Norge skulle ta inn 10.000 flyktninger, og regjeringens popularitet sank ytterligere.

Nå har snudden vinden seg. FrP, ledet av innvandringsminister Sylvi Listhaug, har lansert en rekke innstramninger i asylpolitikken, og nå er det regjeringen velgerne belønner på meningsmålingene. I dag har Erna Solberg mer tillit som statsminister enn Gahr Støre, som fremstår som både uklar og vaklende blant velgerne.

På samme møte som de rødgrønne kunne selge tiltakene mot finanskrisen som en seier for venstresiden, klarer Høyre og FrP nå å selge innstrammingen i asylpolitikken som en seier for høyresiden. For dem har flyktningkrisen vært som en skreddersydd test, og de har bestått med glans.

Det er nesten skremmende hvor lik dagens i situasjonen er lik den i 2008. I begge tilfeller sliter den sittende regjeringen med lav oppslutning. Så får de en krise i fanget, og de bruker den for alt den er verdt. Resultatet for begge er økt oppslutning.

For de rødgrønne var finanskrisen en billett til gjenvalg. Vil det samme være tilfelle for de blåblå med flyktningskrisen? De har historien på sin side, om ikke nødvendigvis tiden, for i politikken er et år nemlig en hel evighet.