Leserinnlegg: Hvorfor vil ikke NHH ta vare på alle studentene sine?

Tenold nevner blant annet at han ønsker at elevene skal komme på skolen i stedet for å sitte hjemme og velge mellom forelesning og Netflix. Det burde dog være åpenbart at de fleste velger å være sosial og få venner der de kan. Til tross for en beklagelse i ettertid, synes jeg derfor det er pinlig at Tenold i det hele tatt antyder at han tror studenter lar være å komme på skolen fordi de heller vil se Netflix. 

Tenold svarer Johansen på spørsmålet om jobb ved siden av skolen, og sier at han forventer at studentene på NHH prioriterer studiene. Det kan mange være enige i. Det er imidlertid svært vanskelig å prioritere studier over egen helse. 

Selv om min diagnose avsløres av rullestolen min, finnes det uendelig mange usynlige diagnoser. FHI sier at rundt en fjerdedel av befolkningen vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og omtrent 15 prosent i løpet av et år. Depresjon vil ramme en av fem i løpet av livet og en av ti i løpet av tolv måneder. I tillegg har vi mange som sliter med fysiske diagnoser som migrene, astma eller lignende, som hindrer dem fra å komme på skolen. 

Ifølge HelseNorge vil en av fem rammes av migrene i løpet av livet, og de fleste blir sengeliggende under anfall. Hva med elever som blir innlagt på sykehus av ulike grunner, eller elever som «bare» har influensa, lungebetennelse eller andre sykdommer som midlertidig gjør at de ikke kan møte på skolen? Disse elevene kommer ikke til å møte på skolen hvis dere fjerner et digitalt tilbud. Det eneste som skjer er at dere hindrer disse elevene i å henge med på undervisningen. Dere hindrer læring. 

På lørdag la jeg ut et innlegg på Jodel for å høre om det var flere enn meg som til tider sliter med å komme seg på skolen grunnet sin fysiske eller psykiske helse. Jeg fikk mange tilbakemeldinger fra studenter som slet med ulike fysiske og psykiske utfordringer, men som ikke nødvendigvis ønsker å rope ut om diagnosen sin. Det er ikke lett å snakke om noe så privat, særlig når det gjelder psykiske utfordringer. Etter dette føler jeg det er desto viktigere at jeg, som ikke kan skjule diagnosen min uansett, står opp for alle som sliter, men ikke ønsker å stå frem om det. 

Mitt første semester var preget av lange sykdomsperioder og sykehusopphold. Jeg besto likevel semesteret greit, takket være videoforelesningene. Selv da jeg var sengeliggende på sykehuset og koblet fast med utallige slanger og medisiner, hadde jeg PC-en på nattbordet med forelesningene på. Det var ingenting galt med min motivasjon, og jeg hadde selvsagt vært på skolen om det var mulig. Jeg er utrolig glad for muligheten til å komme på skolen i dag, men jeg stresser hver gang jeg må innom legen eller fikse et hjelpemiddel, for jeg vet at da går jeg glipp av læring jeg ikke kan ta igjen. 

Jeg er ikke alene om verken motivasjonsnivået mitt eller stressnivået mitt når jeg er forhindret i å møte fysisk på skolen. Jeg har snakket med mange studenter på NHH som er i samme situasjon, enten om det er kroppen som ikke klarer, eller den psykiske helsen som gjør at man må ta pauser fra skolen. Eksempelvis snakket jeg for noen dager siden med en NHH-student som har astma, og gikk glipp av starten på dette semesteret grunnet sykehusopphold. Jeg ser på det som svært alvorlig at NHH ikke ønsker å være blant verdens beste handelshøyskoler for ALLE, men bare for A4-studenten. Tilrettelegging og tilpasning er veien å gå for å få motiverte og godt presterende studenter. Vær så snill og ikke legg hindringer i veien for alle oss som så gjerne vil, vi får det bare ikke alltid til!