Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Da han forsket ved et laboratorium i Boulder, Colorado på 1980-tallet oppdaget Carl Wieman noe rart. Studentene som jobbet med ham delte noen påfallende karakteristikker. De hadde glimrende karakterer, men slet samtidig med å forstå og utforske problemstillinger, evaluere datasett og stille spørsmål ved antakelser (både egne og andres). På forunderlig vis var de toppstudenter uten grunnleggende ferdigheter en forventer studenter skal utvikle.
Hvordan kunne det ha seg at disse toppstudentene tenkte som noviser – personer som kun reproduserer overflatisk kunnskap, heller enn å vise refleksjon og analytiske evner? Wieman, som egentlig er en nobelprisvinnende fysiker, ikke en pedagog, startet å forske på undervisning. Han begynte å gjøre eksperimenter med sine egne studenter. Funnene var bekymringsverdig. Da han spurte studenter et kvarter etter en forelesning om lite intuitive, men godt illustrerte poenger han hadde forklart husket kun 10 % riktig. Var studentene problemet? Det samme ble gjort på professorer, og kun 10 % av dem husket riktig også. Problemet måtte være den tradisjonelle forelesningen. Hva kunne gjøres?
På Stanford University, hvor Wieman nå hører til, ble det gjort et forsøk. De delte en klasse i to. Den ene halvparten ble undervist gjennom forelesninger holdt av noen av de dyktigste formidlerne på universitetet. Den andre halvparten hadde gruppeundervisning med fokus på oppgaveløsning hvor de ble fulgt opp av studentassistenter. Resultatet var slående. Studentene som hadde gruppeundervisning lærte klart mer. Ikke bare det, men de utviklet også tenkemåtene sine. Mens de som gikk i forelesning ble mer (!) orientert mot å reprodusere overflatisk kunnskap, utviklet studentene i gruppetimene sine analytiske evner.
Det overraskende i historien over er egentlig ikke at gruppeundervisning fungerte bedre. Det overraskende er at det krevdes en ildsjel som Carl Wieman for å påpeke det. Oppgaveløsning i grupper er aktivt og involverende, forelesninger er passive. En god gruppediskusjon kan gi rom for å reflektere og argumentere. Og ikke minst, formatet gav studentene mer av det mest dyrebare de kan få: tilbakemelding.
Så hvorfor har jeg brukt så mye plass på å fortelle om Carl Wiemans erfaringer? Fordi NHH skal pusses opp. NHH skal pusses opp og flere av forelesningssalene skal bygges om. Bort med klassiske auditorier. Istedenfor skal vi få flippet klasserom og caselaboratorium. Når bygningsmassen endres på denne måten må det ha en klar implikasjon, nemlig at undervisningen også vil fornyes. Fremtidens NHH-utdanning skal baseres mer på studentstyrt undervisning og caseløsning. Endringen blir nok ikke så radikal som Wieman ville ha ønsket – han har uttalt det er direkte uetisk med tradisjonelle forelesninger – for Aud Max forsvinner ikke. Men en slik endring reiser et viktig spørsmål. Om vi skal ha mer gruppebasert undervisning, mer case, mer flippet klasserom, hvem skal følge opp studentene?
Svaret er åpenbart. Det blir mer jobb og ansvar lagt på skuldrene som allerede gjør den jobben. Disse er attpåtil billig arbeidskraft. Studentassistentene. Ikke bare er det billig, det er smart. På NHH er det en overflod av dyktige, ressurssterke studenter som kan nyttiggjøres.
Skolen er allerede velsignet med dyktige og dedikerte studentassistenter. Vi har studentassistenter som bruker timevis på å utvikle utfyllende løsningsforslag som langt overgår hva fagansvarlig gjør tilgjengelig. De gir tilbakemeldinger på refleksjonsnotater lengre enn selve notatet. Det er studentassistenter som setter av tid til møter med studenter som sliter, og som blir igjen lenge etter arbeidstiden for å dele eksamenstips.
Samtidig finnes det skrekkhistorier. Studentassistenter som rusher gjennom oppgavene som skal gjennomgås og stikker en halvtime før timen er over. Studentene sitter igjen med alle spørsmål ubesvart og ingen ny forståelse. Det finnes studentassistenter som ikke gidder å forberede seg til timene sine. En rasende student fortalte meg om at presentasjonen deres ble slaktet. Det mest konstruktive studentassistenten hadde å si var at de burde brukt tilbakespolingsmetoden. Teamet hadde brukt tilbakespolingsmetoden. Det sto eksplisitt på en av slidene. Det finnes til og med studentassistenter som er så frekk at de leverer tilbake innleveringer uten noen kommentarer, ikke engang «godkjent» eller «ikke godkjent».
Hvorfor kan det være så store forskjeller mellom studentassistentene? Det er fristende å bare skylde på den enkelte. At noen bare ikke er egnet til jobben. De mangler de pedagogiske evnene. De bryr seg bare om lettjente penger og CV-fyll. De er mer interessert i å vise hvor flinke de selv er enn å hjelpe. Kanskje det er sant og noen er feilansatt. Ingen er imidlertid født studentassistent. Det krever ferdigheter som må læres.
Jeg har selv erfart hvor feil en kan tre som studentassistent. Da jeg startet var jeg altfor skarp da jeg gav tilbakemelding på presentasjoner. En student gikk på do og gråt etter timen min. Det er flere jeg skulle ønske jeg sa unnskyld til. Heldigvis var jeg ikke alene da jeg gav de kvasseste tilbakemeldingene. Therese Sverdrup, som var fagansvarlig i SOL1 da, satt ved siden av meg. Etter gruppesamlingen tok hun meg til siden og sa ifra. Samme semester var det også en tilbakemelding på en refleksjonsoppgave jeg gjorde slett arbeid på, til studentenes fortvilelse. Igjen var Therese på pletten og vi hadde et møte. Jeg fikk råd om hvordan jeg skulle følge opp det berørte teamet. Slik lærte jeg.
Nå er det over to år siden mitt første semester som studentassistent. Fremdeles har jeg mye å lære. Men jeg har ikke alltid en annen ved siden av meg, som kan gi tilbakemelding på mitt arbeid. Likevel er jeg heldig. Mange gjør jobben uten en eneste tilbakemelding. Noen møter ikke engang fagansvarlig. Om tilbakemelding er det viktigste for studentenes læring, er det også det for studentassistentenes læring. I dag kan dette i beste fall beskrives som tilfeldig, i mange tilfeller fullstendig fraværende. Da er det ikke rart kvaliteten på studentassistentene varierer.
Riktignok er det blitt obligatorisk med pedagogisk kurs for studentassistenter. Kurset er en god arena for erfaringsutveksling og refleksjon rundt studentassistentrollen. Da jeg tok kurset ble vi spurt hvilke forventninger vi hadde. Flere sa at de ville lære å gi bedre tilbakemeldinger. Andre hvordan de kunne lede gruppesamlinger på en god måte. Det inngikk imidlertid ikke i kurset. Naturlig nok, siden kurset er felles for alle studentassistenter og kun varer i fem timer.
Resultatet er at det er opp til hver enkelt fagansvarlig å forberede studentassistentene og følge dem opp underveis. Og da blir det som sagt i beste fall tilfeldig. Det trenger ikke å være slik. Skolen har en viss kvalitetssikring av forelesere og fag. Forelesere blir kurset og fulgt opp, spesielt dersom fagevalueringene signaliserer at faget ikke holder høy standard. Det samme er bare unntaksvis sant for studentassistenter. Det finnes i praksis ingen systematisk kvalitetssikring, noe skolen burde utvikle.
Misforstå meg rett. Et strengt kontrollregime er ikke veien å gå. Det ville åpenbart ikke være økonomisk at fagansvarlig eller andre fast ansatte brukte betydelig tid på å passe på studentassistentene. Jeg tviler også på at det ville gi ansvarsviljen og initiativlysten som kreves for å gjøre det lille ekstra for studentene. Likevel er det en rekke tiltak som kan fattes.
For det første, før alle ansettelser bør det være et strukturert intervju og en arbeidsprøve. Nå varierer praksis fra institutt til institutt og fag til fag. Enkelte har blitt ansatt kun basert på motivasjonsbrev og karakter, og kanskje en «uformell» samtale. Inkluderer jobben å gi tilbakemelding på case er det minste en bør forvente at nettopp det også inngår i rekrutteringsprosessen.
For det andre, bedre opplæring. Det pedagogiske kurset bør suppleres med workshoper som trener spesifikke ferdigheter. Oppgaver som er sentrale for studentassistenter i flere forskjellige fag kan være tema, slik at de kan samles på tvers. Eksempler på tema kan være casetilbakemelding og regning på tavle.
For det tredje, alle studentassistenter må få tilbakemelding på arbeidet sitt underveis. Eksempelvis ved at det er en observatør til stede under minst en gruppesamling for de som har det, som gir tilbakemelding i etterkant. Dette kan gjerne gjøres av fagansvarlig, men også av andre studentassistenter så lenge de har blitt lært opp. En annen måte er studentassistentsamlinger hvor de møtes i grupper og ser gjennom hverandres skriftlige tilbakemeldinger og kommer med forbedringsforslag.
For det fjerde, det burde være en egen seksjon om studentassistenter i alle fagevalueringer. Om studentene er fornøyd eller misfornøyd med en studentassistent bør de få anledning til å si ifra på lik linje med at de kan si ifra om foreleser.
Ingen av forslagene over er revolusjonerende. De to første krever planlegging og kompetanse, men jeg mener ikke det er urealistisk å få til allerede for neste semesters studentassistenter, dersom skolen går inn for det og allokerer ressurser. De to andre er faktisk så enkle at de kan implementeres umiddelbart i inneværende semester. Det står bare på viljen. Spørsmålet er om skolen er, som Carl Weiman, villig til å gjøre det lille ekstra for å heve undervisningen. Om NHH ønsker å være en utdanningsinstitusjon av internasjonal standard skulle det bare mangle.
Til sist en oppfordring til alle studenter. På mandag, 15. oktober, er fristen for å søke studentassistent neste semester. Søk! Om du bryr deg om læringsmiljøet på skolen, om du har faglig engasjement, eller om du rett og slett bare liker å hjelpe andre, søk! Det er uten å overdrive den overlegent mest givende jobben jeg har hatt.
Vil du skrive leserinnlegg? Send det til red@k7bulletin.no
