Samfunnsvitenskapens Berlinmur er i ferd med å falle. Ved bruk av økonomiske «piller» nyanserer adferdsøkonomer økonomifagets tilnærming til verden rundt seg, og skaffer seg venner hos de andre samfunnsdisiplinene i slengen.

Du får en mynt med beskjed om å flippe den og notere ned hvilken side som lander opp. Øvelsen repeteres 10 ganger, og hvert kast har forhåndsbestemte utbetalinger for hvert alternativ. Får du for eksempel kron på kast nummer fire, tjener du 12 kroner. Hadde du kastet mynt, hadde du fått null. Hva blir resultatet?

En ikke-økonom vil raskt si at 60 kroner vil bli den gjennomsnittlige utbetalingen, «for vi mennesker er da redelige vesener». Premisset er altså at du holder deg til spillereglene. En uproblematisk antagelse i de fleste samfunnsvitenskaper – men ikke i økonomifaget.

Det økonomiske mennesket – homo economicus – eier ikke moral, og er perfekt rasjonelt. Dette mennesket vil gå ut av eksperimentet med 120 kroner og et glis om munnen. Uten å bli observert av andre krysser han av i alle de riktige boksene, uavhengig av utfall. Slik maksimerer han sin egen nytte i tråd med standard økonomisk teori.

Hva blir resultatet når vi gjennomfører forsøket blant vanlige mennesker? Noen velger naturligvis å jukse i eksperimentet, men majoriteten av deltagere er redelige. Gjør vi det samme eksperimentet på finansfolk og minner dem på hvor de jobber, ser vi et annet resultat. Sannsynligheten for at disse jukset var vesentlig større.

Dette enkle forsøket viser at antagelsene om homo economicus ikke alltid holder. En antagelse som ligger til grunn for styring av økonomisk politikk verden over, og som har regjert finansdepartementer både før og etter finanskrisen i 2007.

Veien til forskningsfronten
Det er med bakgrunn i resultatet om at den økonomiske standardteorien er mangelfull, at forskergruppen The Choice Lab startet opp ved Norges Handelshøyskole (NHH) for få år siden. Samfunnsøkonomene Alexander Cappelen og Bertil Tungodden er initiativtagerne som har eksperimentert seg frem til det høyskolen selv liker å kalle «forskningsfronten» innen adferdsøkonomi.

– Utgangspunktet for the Choice Lab var at jeg og Alexander jobbet sammen, og var interesserte i moralsk motivasjon. Vi hadde jobbet mye opp mot filosofi, og vi syntes det ville være interessant å se hvordan moralske vurderinger påvirket økonomiske valg, forteller Tungodden.

Siden de først begynte å jobbe med adferdsøkonomi for 7–8 år siden, har forskerduoen fokusert på moral. De spurte seg hvordan moralsk motivasjon fungerer, og hva den består av.

– Standardteorien ignorerer ofte dette spørsmålet, og sier at folk stort sett er egeninteresserte i en snever forstand, men dette så ikke ut til å stemme for oss. Så vi begynte å gjøre eksperimenter som skulle vise at folk bryr seg om moralske forhold, og vi ville vite hvilke type moralske motiver som eventuelt drev adferden deres.

Gammel metode
Forskerduoens suksess hviler på en fremgangsmåte som har vært dominerende i medisinsk forskning lenge. Når leger skal teste effekten av ny medisin tester de dem først på to grupper pasienter. Den ene får en sukkerpille, mens den andre får den reelle pillen. Er gruppene store nok, og tilfeldig delt opp, vil man kunne bevise at eventuelle forskjeller mellom de to gruppene må skyldes pillen.

I eksperimenter innen adferdsøkonomi er pillene byttet ut med ulike former for økonomiske incentiver, men resultatet blir det samme. På denne måten har Cappelen og Tungodden bevist at mennesker er moralske i økonomiske situasjoner, at ikke all inntektsulikhet er urettferdig og at NHH-studenter er av blant de mest egoistiske gruppene i det norske samfunnet.

En «game changer»
Metoden er mer enn kun interessant forskning for spesielt interesserte. Både offentlig og privat sektor etterspør kompetanse på feltet i stadig større grad i søken etter å kutte kostnader og øke inntekter. I en vestlig verden med løpske velferdsordninger og gjeldstyngede økonomier er viljen til å prøve noe nytt stor.

Den amerikanske internettbutikken Amazon tester nå ut endringer ved å prøve dem ut på et lite utvalg av kunder først. Er endringene vellykkede implementeres de for resten også. Tanken er et små «nudges» kan påvirke kunden til å kjøpe mer. Ved å bruke kjente psykologiske fenomener kan man i økende grad styre konsumentens adferd.

Innsikten har nå nådd frem til offentlig sektor. I USA og Storbritannia har de opprettet egne «nudge-team», som ser på adferdsøkonomiens bruksområder i offentlige oppgaver. Teamet saumfarer offentlig sektor i jakten etter tidstyver og pengesluk. Siden teamet ble opprettet i 2010 har de «nudget» det britiske folket til å betale inn skatter, mosjonere mer, kutte røyken og å komme raskere tilbake i jobb etter ledighet. «Gjennom prosessen har vi spart skattebetalerne for flere titalls millioner pund», sier David Halpern, direktør for det britiske «nudge-teamet».

Hva nå?
Det store spørsmålet vi må stille oss er hvor adferdsøkonomien nå er på vei. For nye fagdisipliner er mulighetene store og fremtiden vanskelig å spå.

– Det har vært et veldig fruktbart samarbeid mellom psykologer og økonomer, men nå snakkes det mye om at neste samarbeid kanskje vil være mellom sosiologer og økonomer. Det tror jeg òg. Sosiologien har antatt at preferansene har vært styrt av eksterne rammebetingelser, mens økonomene har trodd at vi har vært frie til å velge innenfor disse betingelsene. Økonomer er stadig mer interesserte i hvor preferansene kommer fra, og dette er veldig tett knyttet til det sosiologene driver med, kommenterer Tungodden.

«Gratis lunsj»
Populære bøker som Nudge, Thinking Fast and Slow og Drive er fulle av eksempler på enkle grep som kan gi betydelige resultater. En studie om utdanning fant for eksempel at hva lærerne kaller faget sitt får store utslag for hvordan jenter og gutter presterer. Endring av ett enkelt navn kan altså forbedre resultatene.

– Jeg tror adferdsøkonomien har et enormt potensial, og vi har faktisk vurdert å kontakte norske myndigheter for å se på muligheten for opprettelsen av et “nudge”-team her til lands også. Da kunne vi bidratt inn mot norsk politikk, så det er en tanke vi leker med.

Fremveksten av adferdsøkonomi fremmer ideen om effektivisering: «Mer for mindre». Til nå har myndigheter verden over måtte balansere behovet for kostnadskutt, mot nødvendigheten av for eksempel bedre utdannelse og pensjonsutbetalinger. Kanskje er dette ikke nødvendig. Tenk om det er noe som heter «gratis lunsj» likevel?