Å dømmes av sine likemenn

By |2016-11-08T16:40:12+00:0016:40, november 8th, 2016|Økonomi|

Meddomsretten har vært under press. I etterkant av en rekke voldtektssaker i lagsmansrettene har folkets vrede rettet seg mot meddommerinstituttet. Men hva medfører det å bli dømt av sine likemenn?

Meddomsretten har det foregående halvåret vært mye diskutert. Sommeren 2016 ble det fattet en kontroversiell domsavgjørelse i den såkalte Hemsedalsaken, der meddommerne tilsidesatte fagdommerne (juridiske dommere) sitt syn om skyld i en voldtektssak.

I Bergen ble en gutt nylig frikjent for å ha voldtatt en tidligere kjæreste. Dette til tross for at gutten har tilstått at han var klar over at kjæresten uttrykkelig uttalte det som ellers skiller samtykke fra voldtekt – nei. Også denne gangen gikk lekmennene mot fagdommernes syn. I Østfold i 2006 ønsket tre lekmenn på prinsipielt grunnlag ikke å dømme en mann for voldtekt. Begrunnelsen lå i at det er «Guds mandat å dømme».

Dette reiser et ubehagelig spørsmål. Bør vi beholde meddomsretten, eller har den gått ut på dato?

Eldgammelt prinsipp – i nyere tid?

Meddomsretten i nyere norsk historisk kontekst er et resultat av embetsmannsstaten. Norge var gjennom store deler av 1800-tallet en embetsmannsstat, noe som særlig kom til syne i rettssystemet. Slik rettssystemet fungerte, hadde embetsmannsstanden, som bestod av borgerskapet og adelens siste levninger, et monopol på spørsmål om rett og galt.

Embetsmannsstanden bestod av omkring 1-2 prosent av befolkningen, og som regel var deres oppfatning av moralspørsmål avvikende fra den øvrige befolkningens.

Det ble derfor en sentral kampsak for Johan Sverdrup å innføre juryordningen i Norge. Slagordet den gang var som slagordet i dag: I norsk rett skal man dømmes av sine likemenn. Jussens perspektiv skal ikke være enerådende, også rettsalen trenger sunt folkevett. Dette har vært praktisert siden 1886.

Lekdommere har begrenset makt i rettssalen. I meddomsrettssaker er de deltakende under hele prosessen. Men de har ikke myndighet til å påvirke sakens juridiske spørsmål. I juryspørsmål tar de kun stilling til skyldspørsmålet. Med andre ord kan de kun svare «ja» eller «nei» på spørsmålet om skyld.

En demokratisert studentmasse

Det kan imidlertid reises spørsmål om dagens meddomsrettssystem har monopol på å ivareta prinsippet om at vi dømmes av våre likemenn.

Et selvstendig argument er at den juridiske utdannelsen er blitt demokratisert. På Dragefjellet studerer barn av høyesterettsdommere side om side med barn av fiskere og tungindustriarbeidere.

Jussutdannelsen er samtidig strømlinjeformet indoktrinering. Selv om en nittenåring med bustete hår går inn Dragefjellets dører i hettegenser, går han ut fem år senere ikledd sleik og dress. Jusstudenter får det samme moralske kompasset, som taler for at det er sunt at skyldspørsmål bedømmes av eksterne øyne.

Dømmes vi av likemenn?

Det er også usikkert hvorvidt meddommerne faktisk er representative for befolkningsmassen som helhet. Meddomsretten bygger på rekruttering som autoriseres av de lokale kommunestyrene.

Dette er i stor grad basert på frivillighet, og på  bakgrunn av meddomsrettens prinsipielle begrunnelse har man et behov for å rekruttere bredt. Realiteten er imidlertid en ganske annen.

Meddommere får omlag 250 kroner per «arbeidsdag». Kun offentlig ansatte får godskrevet tid for å delta i sakene, som kan være svært tidskrevende. Det er derfor manko på representanter fra det private, ettersom det verken er lønnsomt eller tidseffektivt.

Uforholdsmessig mange på trygd blir meddommere. Pensjonister er overrepresentert i enda større grad. Det er altså tre grupper som dominerer meddommerutvalgene: Pensjonister, offentlig ansatte og trygdede.

Lumske holdninger

Et annet forhold er holdningsspørsmålet. Ikke alle lekdommere har det moralske kompasset man gjerne skulle sett var avgjørende i rettssalen.

Lars-Jonas Nygard ved UiO skrev i 2010 sin doktorgradsavhandling om lekdommerinstituttet. For dem som er opptatt av rettssikkerhet er det dyster lesning.

Meddommere ble intervjuet i forkant av domsavgjørelsene. Rettssikkerhetens voktere, og borgernes representanter i rettssalen, hadde uttalelser som «Pene piker gjør ikke sånt», «Den tøtta der visste hva hun gikk til» og «Og så den kjekke gutten som får livet sitt ødelagt hvis han dømmes.»

I Tidsskrift for psykologi, 2014 vol. 51, blir holdningselementet ytterligere problematisert. Av meddommerne (totalt 247 intervjuet) sier så mye som ti prosent av lekmennene seg «enige» eller «svært enige» i utsagn som «I de fleste voldtekter er det ikke mannens intensjon å voldta, men han klarer ikke å beherske sin seksuelle drift». Blant lekdommere over 60 år var velvilligheten til å tilslutte seg «voldtektsmytene» enda høyere, noe som gjør pensjonistdominansen ytterligere problematisk.

Meddomsretten i fremtiden

I 2017 vil det fremmes et nytt lovforslag til Stortinget om meddomsrettsordningen. Det er derfor høyst usikkert hvordan meddomsretten ser ut i fremtiden. I Sverige har man forkastet meddomsretten i sin helhet i de fleste straffesaker. Noe tilsvarende vil likevel neppe skje i Norge med det første.

Flere gode prinsipper ligger til grunn for meddomsrettsinstituttet. I kjernen er det fremdeles et viktig prinsipp at en enkelt samfunnsgruppe, juristene, ikke skal ha monopol på skyldspørsmål i straffeprosessen.

Et mer nærliggende tiltak vil være å kreve at lekdommerne må avsi begrunnelse for resultatet. Slik det er i dag ender lekdommernes ansvar ved at de sier «ja» eller «nei».

Men et kanskje viktigere tiltak er å utvide kursingen av meddommere, da kanskje spesifikt i forkant av voldtektssaker. Meddommere går i dag gjennom et kort obligatorisk kurs. Med tanke på de holdninger som preger meddomsutvalgene er det neppe tvilsomt at kursingen må utvides.

(Visited 10 times, 1 visits today)
20