Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Dersom etterspørselen øker mer enn tilbudet, vil det oppstå knapphet. I det frie marked vil likevektsprisen stige som resultat. Dette fører til at etterspørselen avtar. Kan du se for deg kaoset som vil oppstå dersom prisene forble uendrede til tross for den økte etterspørselen?
Man trenger ikke den store forestillingsevnen – de daglige bilkøene rundt og i Bergen by er et ypperlig eksempel. Og dette bilkaoset bør bekymre.
For det første: Storbykøene koster om lag to og en halv millioner kroner i minuttet, har NAF estimert. For det andre: Luftforurensningen i norske storbyer er nå så høy at den bryter med EØS’ reglement, i henhold til NRK. Dette er samfunnskostnader som vil vokse i takt med befolkningsutviklingen, konkluderer Urbanet Analyse: «Trafikkmengden i Bergen vil øke med 40 prosent frem mot 2030.»
Dagens utopiske situasjon løsriver bilistene fra forholdet til reelle kostnader. Men Civita og Minerva har presentert én mulig løsning: køprising.
Køprisingens prinsipp
Køprising er ikke kun én av mange løsninger, presiserer Eirik Løkke, rådgiver i Civiita: Det er løsningen.
Veiene tenderer mot alltid å «fylles opp til sin maksimale kapasitet i rushtiden», hevder Løkke. Han viser til en studie publisert i American Economic Review som støtter påstanden. En av forskerne bak studien forklarer at «straks det blir bedre plass på veien, vil noen benytte seg av denne plassen. Med mindre de må betale for det».
Men vent litt, hva er egentlig køprising? Det er ganske enkelt en ordning der bompengetakstene øker på tider av døgnet med stor trafikk. Den økte prisen vil føre til at etterspørselen avtar – det er elementær markedslogikk.
Frykten for markedet
Nå har det seg engang slik at vår mentalitet er blitt preget av det sosialdemokratiske. Og det sosialdemokratiske er grunnleggende skeptisk til markedets allokeringslogikk. For det frie markedet, hevdes det, er uforenlig med solidaritet og likhet. Med andre ord: Markedet lider av en kronisk umoralskhet.
Man skulle neste tro at Bergen, en fløyelsblå handelsstand, ville omfavne køprising. Men også her står den ovenfor nevnte mentaliteten i veien. Dette fremkommer i et intervju med næringslivsminister Monica Mæland.
Da Mæland var byrådsleder for Høyre, uttalte hun følgende til Bergens Tidende: «Det er viktig å minne om at køpris har til hensikt å fordele trafikken over en lengre tidsperiode på døgnet. Bilene forurenser fremdeles like mye uansett når de kjører. Det er også slik at køprisen må være så høy at det kun er de som har råd som kan kjørebil, uavhengig av om bilen de kjører forurenser mye eller lite.»
Mæland presenterer i all hovedsak to argumenter mot køprising. Hun påstår først at køprising ikke vil ha noen reell positiv effekt på miljøet – bilene vil bruke veien til litt forskjellige tider, men de vil fortsatt kjøre like mye. I det andre argumentet hevdes det at køprising er, som hun uttaler senere, «usosialt». Det vil si at ordningen kun rammer de som «må kjøre i rushtiden for å få dagen til å gå opp».
La oss ta for oss argumentene hver for seg.
Mælands første motargument
Er det virkelig slik at forurensningen ikke vil bli redusert med køprising?
Endre Tvinnereim, Leder for Byluftlisten, mener at Mælands utsagn er direkte uriktig. Tvinnereim påpeker at kjøretøyenes utslipp er større når motoren må startes og stoppes. Og dette gjelder spesielt, hevder han, for tungtrafikken.
Civitas Løkke viser til empiri som støtter dette – både fra Singapore (1975), London (2003) og Stockholm (2007). Det er nærliggende å trekke frem sistnevnte. I Stockholm ble biltrafikken redusert med 25 prosent. Videre: CO2-utslippene falt med 14 prosent, trafikkulykker redusert med fem-ti prosent. Prøveordningen var så vellykket at folket selv stemte for en permanent løsning.
Dette kommer i tillegg, selvfølgelig, til de store kostnadene som spares som følge av færre køminutter i storbyene.
Mælands andre motargument
Vil køprising først og fremst «ramme de som må kjøre i rushtiden for å få dagene til å gå opp»? Som familier som må hente barn?
Minervas Jan Arild Snoen viser til en rapport som konkluderer annerledes. Urbanet Analyse hevdet i 2008 at det er «en myte at køprising i stor grad rammer familier som er bundet av å følge og hente barna til skole og barnehage på sine arbeidsreiser, og at denne gruppen rammes urettferdig hardt av en slik avgift.» Med andre ord: Ja, køprising er en regressiv skatt ettersom en ekstra tyvekroning er verdt mer for fattig enn for rik – men de praktiske konsekvensene er ikke nevneverdige. Og da tilgang på vei ikke er en menneskerett, så må vi kunne åpne for pragmatikk. For å ta i bruk Minervas Jan Arild Snoes formulering: «Det finnes legitime argumenter mot køprising, men høyresidens partier bør slutte med å skyve fattigfolk og småbarnsfamilier foran seg.»
Mæland mente at køprising var «uaktuelt» da man i byrådet heller ville være «opptatt av å gjøre ting som virker, som reduserer forurensingen uten at det priser folk av veien.» Men begge argumentene hun baserer denne bastante holdningen på, viser seg å være ugyldige.
De største motargumentene
Det er videre oppsiktsvekkende at Mæland forsøker tar i bruk sosialdemokratiske motargumenter – selv ikke Arbeiderpartiet gjør det i denne saken. Ikke engang Sosialistisk Venstreparti.
For det finnes et betydelige bedre motargument, og det er av libertariansk karakter: Har ikke bilistene allerede finansiert veiene? Ja, flere ganger, attpåtil? Og videre: Bilister betaler allerede avgifter som nærmer seg absurde nivåer – skal man pålegge dem enda en?
Dette er substansielle argument, men de er ikke avgjørende. La oss ta det siste først: Køprising vil føre til økte inntekter for staten. Dette gir rom for å fjerne eller senke andre avgifter som staten pålegger bilistene. Det er jo som sagt nok å ta av. Man kan eksempelvis senke bomavgiftene de tidende det ikke er stor trafikk.
Så den andre problemstillingen: Ettersom veiutbygging finansieres delvis av statsbudsjettet, er alle skatteytere deleiere av veiene. Dette er en problematisk ordning – hvorfor ikke heller la forbrukerne, det vil si bilistene, dekke veiene selv? Dette må være en fremtidig løsning.
Videre, som Løkke presiserer, så vil veiene alltid «fylles opp til sin maksimale kapasitet i rushtiden». Vi har med andre ord å gjøre med et kronisk allokeringsproblem. Og akkurat derfor fremstår køprising som den mest effektive, mest rettferdige løsningen: Hvorfor kan vi ikke bare la markedet gjøre det som det gjør best?
