Presidenten til unnsetning: Obama signerer loven som muliggjør hjelpepakken i 2009.

Hvordan redde seg fra en krise

USA og Europa ble begge truffet av finanskrisen. Kun USA skjønte hva de måtte gjøre for å redde seg ut av den.

Da finanskrisen var et faktum i 2007, var det ikke bare realøkonomien som fikk seg et sjokk. Også økonomisk teori ble truffet hardt. Mens makroøkonomene var på sitt mest selvsikre i årene før krisen, fikk de i etterkant en brå oppvåkning. Kraftige resesjoner hørte fortiden til, hadde de sagt. Da finanskrisen førte til den verste resesjonen i USA siden Den store depresjonen i 1929, var det klart at dette resonnementet ikke stemte.

I realøkonomien førte krisen til enorm arbeidsledighet med en topp på 10 prosent i 2010, samt et stort fall i økonomisk vekst. På teorisiden fikk man forsterket gamle skillelinjer: på den ene siden hadde man saltsvannsøkonomene, hvis syn på økonomien var i tråd med keynesiansk teori (altså at staten kan gripe inn og fikse krisen). På den andre siden hadde man ferskvannsøkonomiene, hvis tilnærming var mer markedsorientert.

Obama og hjelpepakken

I USA var det førstnevnte gruppe som fikk størst innflytelse, mye takket være valget av Barack Obama som president i 2008. Allerede i februar 2009 signerte Obama en hjelpepakke på 787 milliarder dollar, med det formål å stimulere økonomien til ny vekst.

Paul Krugman mente hjelpepakken var for liten.

Paul Krugman mente hjelpepakken var for liten.

Hjelpepakken høstet kritikk fra alle kanter. Ferskvannsøkonomene hevdet den ikke vil ha noen effekt, med det argument at økt statlig forbruk ville fortrenge privat forbruk. Men også saltvannsøkonomene var kritiske. Mange av dem, som blant annet Paul Krugman, hevdet faktisk at 787 milliarder var et for lite tall. Også sentralt var argumentet om at en for stor del av pakken kom i form av skattekutt, som keynesianere bare regner for å være delvis effektivt i kriser, fordi konsumentene sparer for mye av kuttene.

Hva er galt med sparing?

Sparing er en naturlig del av enhver økonomi. Fordi sparing er lik investeringer, er det derfor nødvendig for å skape økonomisk vekst. Men i økonomiske kriser snus dette på hodet, spesielt hvis man havner i en likviditetsfelle. Dette er et fenomen som oppstår hvis sparelysten er større enn investeringslysten, selv når renten er satt ned til null (som var akkurat det som skjedde i USA etter finanskrisen). Fordi sparing på sikt ikke kan være høyere enn investeringene, vil folk miste inntekt og jobber helt til balansen gjenoppstår.

Likviditetsfelle illustrert i IS-MP, hvor MP-kurven er en Taylor-regel.

Likviditetsfelle, illustrert i IS-MP (hvor MP-kurven er en Taylor-regel). Senking av renten har ingen effekt, mens økt statlig forbruk hever produksjon uten å påvirke renten.

I en likviditetsfelle slutter pengepolitikk å virke. Å sette renten lavere enn null har lite effekt. Saltvannsøkonomene hevder at dette er tidspunktet hvor staten kan gripe inn ved å øke sitt forbruk og kjøre budsjettunderskudd, og dermed nøytralisere det private spareoverskuddet. Obamas hjelpepakke hadde nettopp det formålet.

Hvor effektivt var hjelpepakken? Ferskvannsøkonomene holdt i tiden etter den fast ved sin posisjon, og hevdet den hadde enten ingen eller negativ effekt. De pekte på det faktum at BNPen i USA sank med 2,9 prosent i 2009. Saltvannsøkonomene fikk derimot hevn i 2010, da økonomien vokste igjen, nærmere bestemt med 2,5 prosent.

Staten bør ikke spare

Ikke alle lot seg overbevise, og ikke alle ønsket å bli overbevist. I et senere infamøst sitat sa republikanernes minoritetsleder i Representantenes hus, John Boehner, følgende: «Amerikanske familier strammer beltet, men ser ikke at staten strammer sitt belte.»

John Boehner kritiserte staten for å ikke spare.

John Boehner kritiserte staten for å ikke spare.

Boehners argument var tilsynelatende svært elegant. Hvis det private markedet måtte nedbetale gjeld, hvorfor skulle ikke staten gjøre det samme? USA hadde tross alt en offentlig gjeld på over 80 prosent i 2009, og hadde ikke vært gjeldsfritt siden 1835. Problemet er at USA ikke er en husholdning, men en økonomi. Og når alle sparer samtidig i en økonomi, krymper den, slik at ingen egentlig reduserer gjeldsbyrden. Dette er kjent som spareparadokset, og har vært en del av pensum blant saltvannsøkonome i lang, lang tid.

Betyr det at offentlig gjeld ikke er et problem? Selvfølgelig ikke. Men det er ikke et like stort problem som mange tror. USA skylder først og fremst penger til seg selv, og har i tillegg sin egen valuta, som gjør at de ikke vil gå tom for penger. Offentlig gjeld er et enda mindre problem i en finanskrise, hvor prioriteringen bør være å få folk i arbeid (et land med mange arbeidsledige er tross alt i lite stand til å betjene lån).

Krisen i Europa

Ikke lenge etter finanskrisen traff USA, gikk Europa inn i sin egen krise. Mens USAs arbeidsledighet aldri gikk høyere enn 10 prosent, toppet blant annet Hellas seg på 27,9 prosent i 2013. I Spania steg ledigheten blant unge til langt over 50 prosent.

I likhet med USA var det mange europeiske land som hadde stor offentlig gjeld. Historier om grekere som ikke betalte skatter, som lot staten vokse, og som pensjonerte seg tidlig, ble en del av den allmenne diskursen i hele den vestlige verden. Det hadde gått for langt, mente mange, og tiden var inne for forandring. Nå skulle staten spare.

Grekere protesterer mot sparepolitikk.

Grekere protesterer mot sparepolitikk.

I hele eurosonen ble det beordret sparepolitikk, som i praksis betydde at stater måtte sette opp skattene og redusere forbruket, altså det motsatte av det keynesianerne generelt anbefaler. Fra Tyskland, som raskt tok på seg en ledende posisjon i eurosonen, ble det satt store krav til andre land: Italia fikk en teknokratisk regjering, som ble satt inn med et mandat om å utføre store kutt, og Hellas ble presset hardt. Tyskerne satte derimot ikke like store krav til seg selv. Faktisk var Tyskland et av de landene som drev mildest sparepolitikk i denne perioden.

Tom for ammunisjon

Europa mente de hadde teorien på sin side. Mye av argumentasjonen for sparepolitikken var nemlig bygget på forskning fra Havard-økonomen Alberto Alesina, som hevdet at statlige forbrukskutt var assosiert med økonomisk vekst. Men effekten viste seg å derimot være liten. Mens USA sakte, men sikkert trakk seg opp fra hengemyren, ble Europa hengende igjen.

Senere kunne Det internasjonale pengefondet (IMF) påvise at Alesinas forskning ikke hadde et så sterkt statistisk grunnlag som man først hadde trodd: historiene om suksessfull sparepolitikk skjedde i kontekster som var for forskjellig fra den europeerne befant seg i til å danne et godt sammenligningsgrunnlag.

Brussels, Belgium 18 May 2011 Alberto Alesina , Nathaniel Ropes Professor of Political Economics , addresses a conference during the Brussels Economic Forum. Photo : Eric Vidal © EU

Alberto Alesina hevdet statlig forbruskutt var forbundet med vekst.

En av disse historiene fant man i Canada på midten av 90-tallet, hvor offentlige kutt ble fulgt av økonomisk vekst. Problemet var bare at Canada på den tiden også hadde høye renter, som kunne kuttes for å begrense skadene som oppstod av de statlige kuttene. Europas renter var derimot historisk lave etter finanskrisen, og ble etterhvert også negative. Den europeiske sentralbanken gikk med andre ord tom for ammunisjon.

Problemet var euroen

USA og eurosonen er omtrent like store, sett ut fra antall innbyggere. Hvis USA hadde klart seg med én valuta så lenge, hvorfor skulle da Europa ikke gjøre det samme? Slik var det sikkert mange som tenkte da euroen ble innført på slutten av 90-tallet. Økonomer, derimot, var skeptiske da, og er blitt mer skeptiske siden.

Euroen er en problematisk valuta.

Euroen er en problematisk valuta.

Størrelsen til tross: Det finnes mange forskjeller mellom USA og Europa. Selv om de er størrelsesmessig like, skiller de seg ut på et vesentlig område: arbeidskraftsmobilitet. Mens en amerikaner lett kan pakke kofferten og reise fra Texas til California uten videre problemer, vil kulturelle og språklige barrierer gjøre det vanskeligere for italieneren å bli tysker.

Dette har enorme implikasjoner for hvorvidt Europa er et optimal valutaområde eller ikke. Områder med høy arbeidskraftsmobilitet, som USA, kan til tross for størrelsen fint klare seg med én valuta. I Europa, hvor mobiliteten er lavere, skaper dette problemer, da ledige i et land ikke lett kan flytte til et annet.

Asymmetriske sjokk

I tidsperioder uten økonomiske kriser ville ikke disse problemene være synlige. Faktisk vil europeere nyte godt av muligheten til å slippe å veksle mellom valutaer når de reiser mellom land. Men hvis ett land i eurosonen treffes av et sjokk som er større enn et sjokk i et annet land i sonen, bør man begynne å bli bekymret.

Mario Draghi har vært sjef for den Europeiske sentralbanken siden 2011, og fikk den tøffe jobben med å redde Europa ut av krisen.

Mario Draghi har vært sjef for den Europeiske sentralbanken siden 2011, og fikk den tøffe jobben med å redde Europa ut av krisen.

Dette var selvfølgelig nettopp dette som skjedde i Europa. De fleste land ble rammet av finanskrisen, men noen ble hardere rammet enn andre. Hvis alle landene hadde egen valuta, kunne de tilpasset reaksjonen til sin egen situasjon. Eksempelvis kunne Hellas, som ble hardere rammet enn Tyskland, sette en lavere rente. Men når man har én valuta, har man også bare én rente, og de som setter renten må derfor finne en sats som passer alle. Det har vist seg å være nesten umulig. Veksten i europeiske land skulle raskt vise seg å være svært dårlig.

Lærdommen fra krisen

Hvordan slutter denne historien? Selv om det tok lang tid, gikk USA etter hvert ut av krisen, og når et normalnivå på slutten av Obamas periode som president, akkurat tidsnok for Donald Trump å ta æren for suksesshistorien. Saltvannsøkonomene vinner i den teoretiske arenaen. Ferskvannsøkonomene, som predikerte lite vekst og høy inflasjon, må se seg tapt av virkeligheten uten at de nødvendigvis tar lærdom av det.

I Europa går det også etter hvert bra for de land som Tyskland, som var blant de som ble mildest rammet av krisen, og som også benyttet seg minst av sparepolitikk. For land som Hellas, som ble hardt rammet og samtidig ble presset til å utføre kraftig sparepolitikk, er horisonten på det beste gråfarget. Hellas har fremdeles en arbeidsledighet på godt over 20 prosent.

USAs økonomi har vært god under Donald Trump, og han har ikke nølt med å ta æren.

USAs økonomi har vært god under Donald Trump, og han har ikke nølt med å ta æren.

Det er derimot lys i tunnelen. Mens ferskvannsøkonomene i USA ikke har innrømmet å ha tatt feil, har forkjemperne for sparepolitikken forvunnet fra den offentlige diskursen i Europa. Selv om det aldri ble foretas en helomvending i politikken, er eksperimentet med sparepolitikk stille blitt erklært for å være rimelig dødt.

Så får man bare bare håpe at man har tatt lærdom til neste gang.

.