I stedet for ansvar: bullshit.

By |2013-04-22T16:41:28+00:0013:45, april 15th, 2013|Økonomi|
Når fremtredende ledere «tar ansvar» i mediene, er det ofte et godt eksempel på «bullshit». Filosofen Henrik P. Syse mener vi trenger noen bedre forbilder.


«En av de mest fremtredende egenskapene med vår kultur er at det er så mye bullshit. Vi er alle klar over det. Vi bidrar alle med vår del. Vi ser ut til å ta situasjonen for gitt».
Slik åpner Princeton-filosofen Harry G. Frankfurt sitt essay On Bullshit, hvor han setter en finger på det han mener er en synkende interesse og respekt for hva som er sant, i vår kommunikasjon.

Bullshit skiller seg vesentlig fra løyn, ja det verre enn som så, mener Frankfurt. Løgneren må i det minste forholde seg til sannheten, all den tid han ønsker å overbevise noen om det motsatte. For en bullshitter er det ikke viktig om hans utsagn er sant eller falskt, men at det tjener et bakenforliggende formål. På norsk kan man kanskje si å forlede, eller å prate piss.

Argumentasjon til USA for å gå inn i Irak har av den norske filosofen Jon Hellersnes blitt trukket frem som et klassisk eksempel på bullshit, siden hensikten i ettertid viste seg å være en helt annen en den det ble argumentert for i utgangspunktet.

For en bullshitter er det ikke viktig om hans utsagn er sant eller falskt, men at det tjener et bakenforliggende formål.
– Harry Frankfurt, filosof ved Princeton

– Kjenner du til Harry Frankfurt og bullshit-begrepet, filosof og foredragsholder om ansvar Henrik P Syse? Finnes det en sammenheng mellom «bullshit» og måten mange «tar ansvar» på?

– Ja, det er noe der. I vårt samfunn spesielt tror jeg det har veldig mye å si hvordan mediene slår opp ting, og videreformidler det som blir sagt. Hvordan mediene bringer nyhetene, det er jo nettopp en del av det, det.

– Er du enig i at det blir mer bullshit?
– Jeg er nok ikke fullt så pessimistisk. Jeg tror det har vært mye bullshit før også, men det har kanskje ikke vært like mange som har videreformidlet det som nå. Slik sett kan det være mer volum på det nå.

Norske Jon Hellersnes påpeker at denne bullshitspredningen ikke kunne fungert hvis det ikke var for at det fantes en etterspørsel, og at folk må være mottakelige for det. Frankfurt sier også at det virker som om vi trives med bullshit.
– Ja, det er nok noe av problemet. Jeg tror det er helt riktig, og det leder oss til problemene rundt ansvar, for hvem er det som har ansvaret for slikt? Det er jo alltid noen andre. Man kan si at vi lever i et bullshitsamfunn, hvor mediene produserer dette, og det er så mye av dèt, og politikerne snakker mye tull. Men så tenker man ikke på hvordan vi bidrar til situasjonen selv. Vi burde spørre: hvordan snakker vi til hverandre, hva er det vi verdsetter, hva slags input oppsøker vi fra tv, og lignende. Jeg tror det er veldig lett å skyve ansvaret bort og si at det ikke er oss det er noe feil med, det er samfunnet rundt som feiler noe.

– Er det ikke slik at vi i vårt samfunn har fått rimelig stor personlig frihet, og er veldig frigjorte, mens ansvaret på mange måter fortsatt er kollektivt?
– Jo. Og det der går jo helt tilbake til Platon, der Sokrates spør Platon og sine andre tilhørere om de bare vil ha konstant nytelse hele tiden. Det er jo hedonistenes argument, at vi egentlig bare ønsker oss nytelse, og at alt annet bare fungerer som veier til det. Det andre alternativet er å være personer som tar ansvar for samfunnet rundt seg, til og med også når det gjør vondt. Sokrates’ unge samtalepartner argumenterer da først for at de bare ønsker seg nytelse, men etter hvert viser det seg at de egentlig ønsker noe mer. Og jeg mener jo at et ambisiøst menneske i hvert fall burde ønske seg noe mer.

– Når vil man ønske seg noe mer enn bare nytelse? Må man modnes, kanskje bli voksen?
– Det skjer jo her det! Det skjer gjennom en dannelsesprosess, og det skjer jo ikke minst gjennom hva slags forbilder man har. Hva snakker professorene om i forelesningene, og hva blir fremhevet? Hva snakker vi med hverandre om, og hva synes vi er viktig? Her mener jeg vi må legge større vekt på de gode forbildene, som kan inspirere oss til gode handlinger og valg. Man kan for eksempel si mye om G. W. Bush, men han tok også et personlig initiativ til et AIDS- og malariaprogram, noe få i hans parti var noe særlig opptatt av, men som har reddet millioner av menneskeliv. Det er det verdt å se på.

I diskusjonen etter 22-juli fikk begrepet ansvar en stor plass i samtalen. Det at noen tok ansvar fortegnet seg som en vesentlig del oppgjøret og forsoningsprosessen. Men tross dette hersket det tilsynelatende ikke noen konsensus om hva det å ta ansvar innebar. Følgelig ble det tatt mengder av generelt ansvar. Politikere som Jens Stoltenberg bar det tidvis som en absorberende allværsjakke, som kunne ta inn alle anklager, slik at folk kunne slå seg til ro. Ansvaret var tatt, og vi kunne gå videre. Men hva betydde det egentlig?Er det problematisk å bruke begrepet ansvar på denne måten?

– Det problematiske er dersom ansvar blir et tomt ord. Det kan bli det gjennom en retorikk der mennesker føler seg presset til å si at de tar ansvar, uten at det får noen egentlige konsekvenser. Har man for eksempel gjort en dårlig jobb med noe, kan man si at «jæh, jeg tar ansvar», og «nå skal vi gjøre noe med det». Men hva betyr det egentlig? Spørsmålet er om det skjer noe som har konsekvenser for deg eller dem rundt deg.

– Et annet problem er hvis ansvaret blir plassert på feil sted. Det kan fungere som et skalkeskjul for det som faktisk har gått gærnt. Kanskje det er dysfunksjonelle strukturer, eller småkonger lenger nede i systemet som heller burde stått ansvarlig. For å ta et eksempel, jeg vil tro at både innen politiet og en del andre etater har fagforeningene hatt veldig mye makt, av den typen som kan ha forhindret nødvendige omstillinger. Småkonger kan ha sittet og vært propper i systemet. Er tilstrekkelig ansvar blitt plassert der? Jeg vil ikke konkludere, men det er et spørsmål som er verdt å stille.

Det problematiske er dersom ansvar bare blir et tomt ord.
– Henrik P. Syse, forsker og filosof.

– Etter 22-juli er det ikke veldig mange som har tatt ansvar i form av å si at her er det gjort en feil, det var mitt ansvar, nå, går jeg av.
– Nei, det er veldig få som har gått av. Det er ingen som har gjort det direkte, men indirekte har det jo skjedd, med både justisministeren…
– Det var jo veldig indirekte.
– Det var det, for det skjedde jo lenge før kommisjonens rapport var kommet. Det var også andre.
– Og hun PST-damen, Janne…
– Det stemmer, Kristiansen, men det var også tilsynelatende på grunn av en annen sak.
– Det var kanskje litt mindre indirekte?
– Ja, kan være det. Noen mener det. Dette er gode spørsmål. Men da må man selvsagt spørre tilbake, er det alltid er riktig å gå av? Det blir jo et veldig vesentlig spørsmål, for det er jo ikke alltid at det å gå av er den nødvendige konsekvensen. Man kan si som Jens Stoltenberg, at nå er det nesten enda viktigere at jeg blir sittende.
– Ja..
– for nå trengs det å bygges en ny kultur, og det har jeg et ansvar for.
– Men hva er det som gir han retten til å si det, og ikke det motsatte?
– I Stoltenbergs tilfelle er det rent formelt at Stortinget ikke har krevd hans avgang. Men det er likevel sterke stemmer, VG fremst i mediebildet, som har sagt at han selv burde ta initiativ til å gå av. En del tunge stemmer, som Tor Bomann-Larsen, har ment at det vil være en helt naturlig ting å gjøre.
– Jeg skal innrømme at jeg er litt splittet på dette. På den ene siden sviktet vi en del mennesker, fordi vi ikke hadde klart å bygge opp etatene slik de burde være bygget opp. Men er det virkelig slik at Jens Stoltenberg og hans ministerium sitter på et så stort ansvar? Eller er det skiftende regjeringer og administrasjoner, og mye byråkrati gjennom mange tiår, som har sviktet?
– Jeg innrømmer igjen at den er.. jeg synes det er et vanskelig spørsmål
– Men hvis man ikke skal gå etter noe sånt?
– Jah!, hva skal man gå etter da? Det er et godt spørsmål.

(Visited 9 times, 1 visits today)
20