Karbonboblen» har brakt klimadebatten inn i finansverdenen med full tyngde. Nå kan investorene bli morgendagens klimaaktivister.

På tross av mangelen på en internasjonal klimaavtale, er det bred enighet om at den globale oppvarmingen må begrenses til to grader. Med dagens utvikling er vi på god vei mot en oppvarming på fire grader og konsekvensene av det har ikke verden råd til. For å nå tograders målet må to tredjedeler av de kartlagte fossile ressursene bli liggende i bakken, ifølge Det Internasjonale Energibyrået (IEA).

Verdien av karbonbaserte multinasjonale energiselskaper er verdsatt til rundt 7 000 milliarder dollar, ifølge Al Gore. I dag er selskapene delvis verdsatt basert på de reservene av fossil brensel de eier, med tanke på at alt skal utvinnes. Hva skjer hvis «karbonbudsjettet» overholdes, og bare en tredjedel av de fossile brenslene er salgbare? Autoriteter på området, med Carbon Tracker Initiative i spissen, identifiserer denne problemstillingen som en «karbonboble»: Dagens kull- og oljeselskaper er verdsatt basert på ressurser de trolig ikke kan selge.

Investorene rører på seg
Investorene som lenge har forholdt seg passive, har nå begynt å bekymre seg. I oktober ifjor gikk 70 betydelige investorer sammen om å skrive brev til 45 av de største selskapene innen kull, olje og elektrisitet. De forlangte informasjon om hvordan tallfestede mål for å begrense den globale oppvarmingen vil slå ut for det enkelte selskap. Initiativet ble arrangert i samarbeid med organisasjonene Ceres og Carbon Tracker Initiative.

I kjølvannet av dette initiativet ble analyseverktøyet Bloomberg Carbon Risk Valuation Tool lansert i desember ifjor. Bloomberg er dermed først ute med et verktøy som adresserer investorenes usikkerhet. Analyseverktøyet brukes til å vurdere selskapers sårbarhet ved ulike klimatiltak, eksempelvis CO2-prising.
– Noe av det viktigste som har skjedd innen klima de siste årene, er diskusjonen rundt karbonboblen, sier Lars-Henrik Paarup Michelsen, nestleder i Norsk Klimastiftelse.

En storstilt energiomstilling er helt nødvendig for å begrense oppvarmingen, men likevel må vi forberede oss på å leve med fossilt brensel i lang tid fremover.

– Problemstillingen er hvordan vi skal innrette oss slik at denne karbonsituasjonen blir håndterbar, sier Einar Hope, professor emeritus i energiøkonomi ved Norges Handelshøyskole. Han peker på tre aspekter ved en mulig løsning: Satsing på fornybar energi samt teknologi for karbonfangst og lagring, omstilling til naturgass innen fossile brensler, og prising av CO2.

Gassrevolusjon i USA
Naturgass blir viktig i overgangen til et fornybart energimarked, siden gass er langt mindre karbonintensivt enn spesielt kull. Omstillingen innenfor de fossile brenslene er i full gang, og med flere overraskende momenter: Nylig ble verden overrumplet av en revolusjon innen skifergass i USA. Helt uventet teknologi var plutselig på markedet, og USA vil gå fra å være importør til eksportør av energi, kommenterer Hope. Som alt annet har også skifergass sine ulemper, men med tilstrekkelig teknologiutvikling vil dette trolig være håndterbart. USAs gasseventyr har bare så vidt begynt.

I Europa er situasjonen en ganske annen. I konkurranse med subsidiert fornybar energi og billig kull, kombinert med lave CO2-kvotepriser, sliter gassindustrien. Resultatet kan utrolig nok bli bygging av nye kullkraftverk i Europa. Men det vil neppe skje i USA:
– En litt morsom tolkning av dette er at det i USA er investorer som er redde for fremtidig rettslig ansvar, mens det ikke er det i Europa. I USA kan du ikke bygge kullkraftverk, fordi ingen vil gi deg langsiktig gjeld, kommenterer Gunnar S. Eskeland, professor i miljøøkonomi ved Norges Handelshøyskole. Paradoksalt å tenke på når det er EU, og ikke USA, som er kjent for sin ambisiøse klimapolitikk. EU har satt seg mål om en utslippsfri kraftsektor i 2050.

Karbonfangst og lagring
Hvis vi skal leve med fossilt brensel i lang tid, og samtidig kutte i utslippene, vil CCS-teknologi, Carbon Capture and Storage, trolig være en del av løsningen. Norges satsing på denne teknologien skulle ende med et fullskala rensningsanlegg, men det er nå avlyst. Teknologiutviklingen har derimot vært verdifull, og vil forhåpentligvis fortsette med den nye regjeringen.
– Investorer er per nå ikke villige til selv å satse på CCS i stor skala, og det må derfor statlig satsing til. Der ser det ut til at Norge tar mer enn sin opplagte del av denne teknologiutviklingen, sier Eskeland. Med tanke på hvor avhengige vi er av å selge olje og gass, er det neppe bare en moralsk motivasjon som ligger bak.

Formidabel utvikling
– En av de kanskje viktigste aspektene ved en håndterbar karbonsituasjon er satsingen på fornybar energi. Gass er viktig på mellomlang sikt, men fremtidens energimarked vil støtte seg på fornybare energikilder. Selv om vi gjerne skulle sett at det gikk fortere, skal vi ha respekt for den formidable utviklingen som har skjedd de siste årene. Prisen på vind- og solenergi har falt dramatisk, og fortsetter med det. En av verdens største investeringsbanker, Citigroup, spår at sol vil bli den billigste energikilden innen 2020. Norge, oppfostret på olje og gass, har dessverre valgt en passiv rolle i mye av satsingen. Et eksempel er offshore vindmølleparker, hvor vi med vår kompetanse kunne vært ledende i Europa. I stedet skrotet vi de planlagte prosjektene i Nordsjøen, og er nå det eneste landet som ikke satser.

– Et av problemene i Norge er at vi ser på klima som byrdefordeling. I Danmark har de et helt annet perspektiv, de ser på klimakrisen som en mulighet for næringsutvikling, kommenterer Michelsen fra Klimastiftelsen. Nå bygger USA sin første offshore vindmøllepark, og hvem er det som leverer den? Danmark selvfølgelig, og det med god fortjeneste.
Dessverre har det blitt typisk norsk å forsvare investeringer i kull, olje og gass basert på «business as usual». Da en minoritetsaksjonær i Statoil fremmet forslag om å trekke seg ut av tjæresand, forsvarte Statoil investeringene på bakgrunn av IEAs rapport om energibehovet ved en oppvarming på fire grader. Ifølge en analyse av HSBC, en av Storbritannias største banker, er Statoil mer sårbar ovenfor en vellykket klimapolitikk enn noen av sine konkurrenter i Europa.

Klimadebatt i finansverdenen
Karbonboblen har evnet det mange lenge har håpet på: å bringe klimadebatten inn på teppet hos finanstoppene. Nå ser flere karbon-tunge investorer etter andre satsingsområder, og fornybarsektoren ser lovende ut. Vi trenger rundt en billion dollar årlig for å finansiere den energiomstillingen som må til for å nå tograders målet. Da er vi avhengige av at institusjonelle investeringsfond går foran med et godt eksempel. I januar arrangerte Ceres en storstilt investeringskonferanse i FN. Der ble det konkret foreslått at hvis investeringsfond som oljefondet går inn med fem prosent av sin kapital i fornybar energi, vil vi nå den årlige billionen. Til sammenligning er det like mye som Oljefondet nå skal investere i fast eiendom, eksempelvis shoppinggater i London og Paris.

– Hvis oljefondet hadde gått foran og investert fem prosent av porteføljen i fornybar energi ville vi vært verdensledende i satsingen på en bærekraftig fremtid, sier Michelsen. Om ikke annet er det gode penger å tjene på fornybar energi, spesielt for et fond som tenker langsiktig i sine investeringer. Investoren Pension Denmark har gått foran og investerer stort i Danmarks største havmøllepark. Investeringsfondet har lagt ned en klar strategi for å investere 10 prosent i infrastruktur, gjerne miljøfokusert.

Klimaaktivister i dress og slips
Al Gore og investorpartner David Blood uttalte nylig at finansverden er på kanten av «den største boblen noensinne», og sammenligner situasjonen med årene 2006–2007 før finanskrisen brøt ut.
– Forvaltere som ikke tar denne risikoen tilstrekkelig på alvor, svikter i sitt forvaltningsansvar for aksjonærer og investorer, sier Gore.

Med karbonboblen pustende i nakken kan investorene gjøre mer for klimaet enn det verdens folkevalgte har klart på flere tiår. Kanskje skal det vise seg at det er kapitalistene som redder verden fra en ulevelig varm klode? Det betyr lite for klodens klima om investorene er motivert av personlig profitt eller moralsk overbevisning, så lenge resultatet er bærekraftige investeringer. Michelsen observerer at det er i hvert fall én ting som er verdt å merke seg: De nye klimaaktivistene går i dress og slips.