Oppdrettsnæringens voksesmerter går stadig hardere utover naturen

By |2018-09-24T15:29:53+00:0015:08, september 24th, 2018|Økonomi, Samfunn|

En av Tysklands største aviser, Die Zeit, skrev i august en artikkel med navn «Der gefährlichste Fisch der Welt». Er det virkelig slik som den riksdekkende tyske ukeavisen sier, er norsk oppdrettslaks verdens farligste?

Den norske lakseoppdrettsnæringen blir gjerne trukket frem som et av eksemplene på hva som skal bli «den nye oljen» ­­­­– en grønn og framtidsrettet næring med gode vekstmuligheter fremover. Men i skyggen av galopperende lakseaksjer finnes det faresignaler. Fiskesykdommer, lakselus og tilhørende utslipp av miljøgifter er bare noen av problemene næringen står overfor.

Lakseoppdrett er en relativt ung næring i Norge, men den har hatt en svært sterk vekst de siste tiårene. I 1969, det samme året som vi fant Nordsjøens største oljefelt, Ekofisk, startet pionerarbeidet innen norsk oppdrettsindustri. Siden den gang har den vært å se på våre matfat, og matfatene til millioner av mennesker over hele verden. Ikke minst har den støttet opp under en eksponert, sårbar og oljeavhengig norsk økonomi. Ved årtusenskiftet hadde Norge, ifølge SSB, totalt en produksjon verdt omkring syv milliarder norske kroner. I 2017 var dette tallet kommet opp i godt over 60 milliarder kroner.

Norge er et lite land, ikke minst når det kommer til matproduksjon. For de fleste alminnelige landbruksprodukter har vi en produksjon som på det meste dekker etterspørselen her hjemme. Til tross for, eller kanskje heller nettopp på grunn av dets beskjedne størrelse, har norsk landbruk og husdyrhold blitt kjent for å ha gode standarder og høy kvalitet. Vi har i liten grad bruk av uønskede stoffer, som f.eks. plantevernmidler og antibiotika, i forhold til andre land. Som Kristin Taraldsrud Hoff, Direktør for næringspolitikk i Norsk Landbrukssamvirke sier det:

– Norske husdyr er de friskeste i verden. Norsk landbruk bruker minst antibiotika i Europa.

Så hvorfor er det ikke slik med laksen vår?

Oppdrettsnæringen i Norge er hovedsakelig eksportrettet, og må være konkurransedyktig internasjonalt, i motsetning til alminnelig, beskyttet norsk landbruk. Et sterkt fokus på å drive ned kostnader, har resultert i høy laksetetthet på anleggene, rett og slett mye laks på liten plass. Det kan imidlertid se ut til at stordriften og effektiviseringsdrivet også har medført noen uheldige bivirkninger. Å plassere et stort antall laks på et unaturlig lite område gjør, slik som med alle andre dyr, fisken sårbar for pandemiske utbrudd.

Fiskesykdommer og lakselus, som sjeldent opptrer i naturen, dukker opp i oppdrettsanlegg til stadighet. Lakselus, eller Lepeophtheirus salmonis, er en art av typen hoppekreps som lever parasittisk på laks. Parasitten fortærer laksens skinn så vel som blod og slim, og kan gi stygge og potensielt fatale skader på laksen. Før oppdrettslaks ble utbredt, var lakselusen sjelden å se. I dag er lusen et så stort problem at det er en av næringens aller største kostnader, og en rekke forskere og selskaper jobber daglig for å finne en løsning på problemet. Norske myndigheter stiller i dag krav til at oppdrettere må ha lakselusen under kontroll før de får tillatelse til å utvide sin produksjon.

 

Kilde: Statistisk Sentralbyrå (illustrasjon: Grafisk NHHS) *Foreløpig tall

Lus og reke i én smekk

En av metodene for å fjerne lusen er å kjøre en kur med hydrogenperoksid, et stoff mest kjent som blekemiddel. Kuren har vist seg å være effektiv mot lus, men det kan finnes grunn til bekymring. Flere rekefiskere har i en lengre periode anklaget dumpingen av stoffet for å redusere rekebestanden. 10. september 2018 publiserte NRK en artikkel hvor konsekvensene av hydrogenperoksid-forurensing i havet drøftes. Nylig ble det nemlig publisert en forskningsartikkel som tok for seg forholdet.

– Halvparten av rekene døde da de fikk to timer eksponering for en 100 ganger fortynnet oppløsning i forhold til det som brukes i oppdrett, altså 15 mg per liter, uttaler seniorforsker Renée Bechmann.

Uttalelser som denne føyer seg inn i en rekke av anklager mot oppdrettsnæringen hva angår miljø og bærekraft. K7 Bulletin ønsket å høre deres tanker rundt tematikken. Kommunikasjonsrådgiver i Norges Sjømatråd, Dag Sørli, svarer følgende i en e-post til K7 Bulletin:   

– Norsk oppdrettsnæring er en av Norges mest gjennomkontrollerte næringer, noe som skal sikre at produksjonen tar tilstrekkelig hensyn til miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft. Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, Kystverket, Fylkesmannen og NVE har blant annet viktige kontrollfunksjoner når det gjelder å sørge for at miljøpåvirkningene fra en oppdrettslokalitet til enhver tid er lavest mulig. I tillegg bidrar også matloven og akvakulturloven til å sikre at all havbruksaktivitet drives på en trygg og forsvarlig måte.

Dag Sørli i Norges Sjømatråd (foto: Norwegian Seafood Council)

Urent fiskemel i posen

Ikke alle er helt enige i bildet Sjømatrådet tegner. Ifølge Morgenbladet, har Norge jobbet for å heve grenseverdiene for fôrtilsetninger av helseskadelige stoffer som kvikksølv, fluor, arsen og dioksiner i EU i over 20 år. Det samme gjelder stoffet ethoxyquin, som er tilsatt i importert fiskemel og som tilsettes for å hindre melet i å eksplodere under transport. EU har nå vedtatt å forby stoffet, som ifølge forskningsartikler kan gi leverskader. Frem til forbudet trer i kraft i 2020 vil stoffet etter all sannsynlighet fortsatt være å finne i laksefôret.

Går hardt ut mot næringen

I tillegg til fiskemel, får laks kraftfôr, som vanligvis er basert på soya, importert fra land som Brasil. Miljø – og utviklingsorganisasjonen Spire, er blant mange miljøorganisasjoner som er skeptiske til laksenæringens fôrforbruk.

– Vi ser flere problemer med lakseoppdretten slik den er i dag. Med hensyn til bærekraftig ressursbruk så ser vi to hovedproblemer: Fôret og avføringen. Soyaproduksjonen i Brasil er ekstremt lite bærekraftig. Det er en produksjon som fører til landran, overgrep mot urfolks rettigheter, forgiftning av elver og indirekte hogst av regnskogen. Soya brukes som en del av fôret til de fleste husdyr i Norge men det dyret med høyest andel soya i fôret er oppdrettslaksen, skriver Kjetil Marstrander fra Spires matutvalg.

Norges Sjømatråd skriver til K7 Bulletin at fôret norske oppdrettere bruker er bærekraftsertifisert, og at den norske sjømatnæringen dermed bidrar til å redusere avskogingen av regnskog.

– Det er også verdt å merke seg at det forskes mye på nye fôringredienser. Insektmel, alger, plankton, bakterier som eter CO2 og treflis, er noe av det som i fremtiden kan erstatte soya, skriver kommunikasjonsrådgiveren.

Dette er noe Spire synes høres lovende ut. På spørsmål om næringens fremtid er de heller ikke pessimistiske.

– Oppdrettsnæringen er allerede blant våre viktigste næringer. Det er viktig at fisken fra oppdrettsnæringen også ilandføres og bearbeides lokalt. Dersom vi klarer å få bukt med mange av problemene som ligger i næringa i dag, er dette også et av mange alternativer til olje- og gassproduksjonen som vi raskt må utfase, skriver Kjetil Marstrander.

(Visited 179 times, 1 visits today)
20