I begynnelsen av februar ble den etterlengtede produktivitetskommisjonen oppnevnt. Jørn Rattsø er mannen regjeringen har valgt til å finne ut hvordan den norske produktiviteten kan bedres og landet effektiviseres.

Høyre og Fremskrittspartiet varslet nedsettelsen av kommisjonen i sin felles politiske plattform i oktober i fjor, og kommisjonens hovedoppgave er å komme med konkrete råd til hvordan produktiviteten i Norge kan økes. Arbeidet er delt i to faser, der den første i hovedsak er kartlegging av produktivitetsutvikling og utfordringer.

– Norge har et høyt produktivitetsnivå, men lav produktivitetsvekst, og det er bekymring for områdene med liten produktivitet og lav produktivitetsvekst framover som motiverer utredningen, sier Jørn Rattsø.

Kommisjonen skal levere den innledende rapporten i løpet av ett år. Deretter kan Finansdepartementet presisere mandatet, men det er lagt til grunn at de i den andre fasen av arbeidet skal konsentrere seg om et utvalg problemstillinger og gi spesifikke anbefalinger til tiltak på disse områdene. Kommisjonen er også oppfordret til løpende å komme med anbefalinger og forslag, så snart arbeidet gir grunnlag for det.

Inspirert av danskene
Kommisjonen er inspirert av en tilsvarende kommisjon i Danmark, som startet sitt arbeid i 2012. De har i løpet av den tiden kommet med en rekke tiltak og anbefalinger, og Rattsø mener det er likheter mellom oss og danskene.
– Danskene har mange av de samme utfordringene som oss, og vi kan lære mye av deres arbeid. Spesielt liker jeg deres analyser av høyere utdanning som viser at det produseres mye kvantitet, men at den kunnskap som kommer ut har liten produktivitetseffekt.

Lederen for den danske produktivitetskommisjonen, Peter Birch Sørensen, har også fått en plass i utvalget, og skal bidra med sine erfaringer fra Danmark. Med unntak av ett av de syv øvrige medlemmene, har alle personene økonomifaglig bakgrunn.

Fra fag til politikk
Rattsø er professor ved Institutt for samfunnsøkonomi på NTNU, og har ledet og deltatt i en rekke offentlige utredninger. Det sies at kunnskap gir makt, og gjennom sin posisjon har en rekke politiske ledelser lånt han ett øre. Rattsø stiller seg imidlertid selv ganske nøktern til sin posisjon som ekspert, og det er lite som tyder på at kunnskapen har ført til maktmisbruk.

– Vi kommer med faglige innspill, og vil ha offentlig debatt om det vi kommer frem til. Spesielt når vi foreslår litt mer kontroversielle tiltak. Men det er klart at vi ikke skal inkludere personlige meninger. Det er nedsatt et ekspertutvalg, der ingen parter er representert og vi forholder oss til det mandatet politikerne har vedtatt. Så er det opp til politikerne å finne løsningene.

Det er imidlertid ikke alltid at ekspertene oppnår gehør hos politikerne, og Rattsø har selv opplevd at anbefalinger han har hatt sterk tro på ikke har blitt innført.

– Ja, der er kommunesektoren et godt eksempel. Der er det lite som har skjedd, til tross for at det har blitt lagt frem klare reformforslag.

Det er likevel store forventninger knyttet til produktivitetskommisjonens arbeid, og den nye finansministeren er ivrig etter å forbedre norsk økonomi. Arbeidet kommer imidlertid ikke uten utfordringer, og en av dem er hvordan man kan måle produktivitet i offentlig sektor. En frykt fra for eksempel fagbevegelsen er at kvantitet kan komme på bekostning av kvalitet.

– Det er vanskelig å måle produktivitet i offentlig sektor, og det er vanskelig å skille kvalitet fra produktivitet. Men man kan på mange måter belyse sammenhengen mellom ressursbruk og resultater. Internasjonale sammenligninger er en god start, slik PISA-resultatene har avslørt sider ved norsk skole. Men kvalitet inngår som en del av den økonomiske effektiviteten. Man kan ikke ha økonomisk effektivitet uten kvalitet.

Teknologi og adferdsøkonomi
Rattsø fremstår som en ekte teknologioptimist og mener det er vanskelig å se for seg at det finnes en grense for hvor produktive man kan bli.
– Nei, det tror jeg ikke at det er. Særlig utvikling av teknologi vil bestemme det, og der er det vel ingen som kjenner noen grenser. Det gjelder også innenfor tjenestesektoren, for eksempel i læreryrket. Innen personlig tjenesteyting, både offentlig og privat, vil det nok være størst utfordringer. Vi vet jo aldri noe om hva som kommer, men vi må jo tro at vi kan gjøre ting bedre.

Han tror også at utviklingen innen adferdsøkonomien kan tilby innsikter som etter hvert kan bidra til bedret produktivitet, men ser ikke for seg at det inkluderes i denne omgang.

– Faglig er det utviklet metoder for å skaffe ny kunnskap om virkninger av politikk ved å sette opp eksperimenter. Dette er et lovende forskningsfelt, og også myndighetene i Norge viser interesse. Det er i tidlig fase her hjemme enda, og vi vil utnytte den informasjonen som finnes, men når det kommer til norsk økonomi er det ikke mye tilgjengelig per dags dato. Utvalget har jo bare en arbeidsramme på to år. Men dette er veien å gå for bedre evaluering av politiske tiltak og reformer. Spesielt når det kommer til utdanningsvalg er dette et interessant felt.

– Å eksperimentere på effektene av policy-endringer er utvilsomt fremtidens måte å gjøre ting på.