Leserinnlegg, mal

Tilbud og etterspørsel

Det er ikke så mye instituttene kan gjøre for å motvirke karakterpress.

Karakterer er noe dritt. Det er kjipt å føle seg redusert til et tall. Det er kjipt at karakterene baseres på noe som ikke engang ligner på virkelige arbeidssituasjoner. Det er kjipt at så mye avhenger av tilfeldigheter som dagsform og hvilket tema som blir trukket. Det er kjipt ikke å få drømmejobben. Det er kjipt å tenke på medstudenter som rivaler. Det er kjipt å føle at alle andre enn en selv har B-snitt.

Men er det urettferdig? Jeg er skeptisk.

Mye av hvordan kritikerne snakker om temaet, gir i hvert fall inntrykk av at de ikke helt forstår hvordan dette med karakterpress fungerer. Det virker som noen tenker på det som et rent sosiokulturelt fenomen, som vi som samfunn bare kunne bestemt oss for å slutte med, hvis vi ville.

Ta artikkelen «Karakterpress på jussen» i K7 Bulletin. Her kritiseres juridisk fakultet for å bidra til karakterpress, selv om de har en uttalt politikk for å redusere det. Fakultetet har støttet holdningskampanjen Jusspust og satt foten ned for bedriftspresentasjoner.

Som en anonym student uttaler, er dette bare kosmetisk. Når professorer begynner første forelesning med å insisterere på at C er en god karakter, er det bare ikke troverdig. Ikke fordi, som studenten hevder, professoren nok ikke har kommet seg dit hun er ved å få Cer. Men fordi det ikke er hun som bestemmer hva karakterkravene skal være. Det er det arbeidsgivere som gjør.

Juridisk fakultet blir også kritisert for kun å ansette læringsassistenter med B i snitt. Jeg skal ikke ta stilling til kvaliteten på UiBs ansettelsesprosess. Men det er helt klart legitimt å lete etter de best kvalifiserte søkerne. Og hvis det er mange nok kvalifiserte søkere med over B i snitt, er det ingen grunn til lete lenger ned på listen.

Karakterpresset oppstår ikke fordi folk er kjipe, men fordi for mange studenter konkurrerer om de samme jobbene, og de ikke har så mange andre måter å differensiere seg på enn med karakterer. (Hvis du tror at karakterer ikke er en god indikator på evne, har du nok ikke hørt om signalteorien om høyere utdanning, lille venn.)

Det er best å tenke på karakterkrav som en pris, som balanserer arbeidssøkeres ønsker med arbeidsgiveres behov. Hvis etterspørselen er større enn tilbudet, vil prisen stige til det igjen er likevekt.

Det er helt riktig at juridisk fakultet ikke gjør noe særlig for å motvirke økende karakterpress. Men det er tvilsomt at de kan gjøre noe.

Selv hvis en bred koalisjon av arbeidsgivere, studenter og utdanningsinstitusjoner gikk sammen for å redusere karakterpress, ville ikke det i seg selv redusere presset. Det samme antallet studenter hadde fortsatt konkurrert om et begrenset antall jobber. De måtte bare konkurrert på noe annet enn karakterer. Uten å endre det underliggende misforholdet mellom tilbud og etterspørsel, ville man bare erstattet karakterpress med andre typer press.

Hvis man vil gjøre noe med karakterpresset, er det egentlig bare to ting man kan gjøre: øke antall stillinger, eller redusere antall søkere. Ingen av delene er noe utdanningsinstitusjonene har noen særlig kontroll over.

Noen ganger holdes nok karakterkravene kunstig høye. For eksempel utdannes det så få psykologer at det er et halvt års ventetid for å få hjelp hos det offentlige, og timepriser på godt over tusenlappen hos private. Samtidig flommer fakultetet over av studenter med A-snitt fra årsstudiet som likevel ikke kommer inn på profesjon.

Men jeg tror ikke politisk skapte markedssvikter som dette er hovedproblemet. Og de mest ettertraktede jobbene for nyutdannede for nyutdannede jurister og siviløkonomer kommer nok ikke til å bli mindre populære med det første.

Så hvis du er lei av sekstentimersøkter på salen, spør deg selv om den jobben hos PWC virkelig er verdt det. For det er det den koster.

.