Ekskludering i kjent NHH-stil?

«Hva skal du etter sommeren egentlig?», slik starter mange av samtalene blant tredjekullistene i gangen mellom slagene på sal. Det er nemlig slik at kun omtrent 60% av studentene fullfører bachelor på normert tid, samtidig som stadig flere velger å forlate NHH på veien mot videre kunnskapsbygging. Alternativene er mange, og flere står i tvil mellom jobbmuligheter, internasjonale studier, andre studiemuligheter eller en total helomvending mot noe helt annet. «Jeg vet ikke helt, men tror ikke det blir NHH» pleier jeg å svare.

Et ledende universitet?

Det er ingen tvil om at NHH profilerer seg som en ledende handelshøyskole i Europa, og forsøker stadig vekk å legge inn støtet for å forbipassere BI på FT-rangeringen. Det er ikke mye som skiller skolene, men det er likevel BI som kommer seirende ut i FT sin rangering av Europas handelshøyskoler i 2023. Samtidig opplever NHH en fallende trend for uteksaminerte kandidater og søkere for intern overgang, noe som kan leses i årsrapporten deres for året 2022. Det er likevel store smil blant ledelsen for skyhøye søkertall, voksende antall publikasjoner og nye bachelorprogram, men seiler skuten egentlig i riktig retning?

Er det her fokuset egentlig bør ligge? Burde ikke ledelsen til tider også se seg selv i speilet, og spørre seg selv: gjør vi egentlig nok for å bevare de (flinke) studentene vi allerede har?

Kanskje NHH rett og slett befinner seg i en identitetskrise. Handelshøyskole er vi, men det er sannelig ikke på handel og finans fokuset ligger – i hvert fall føles det slik for flere bachelorstudenter, meg selv inkludert.

Hvem er synderen?

Om en måneds tid går trinnet mitt ut av NHH med en fullført bachelor, og en markering på tre år med blod svette og tårer er derfor på sin plass. En ordentlig avslutning på tre år med nye vennskap, lange lesedager og blytunge eksamener. Dette sett i lys av de to nylige leserinnleggene og bachelormiddag-kabalen har jeg stilt meg selv spørsmålet: Hvem er egentlig synderen her? Det enkle alternativet er å peke på engasjerte studenter som jobber på spreng for å få til alt mulig av arrangementer, både de inkluderende og de ekskluderende. Blant flertallet er det heller ingen tvil om at enkelte arrangement burde være fullstendig inklusive, særlig bachelormiddagen, men hvem har egentlig ansvaret for det?

En måte å se det på, er at ansvaret ligger i hendene på den som har tatt det på seg. Det er mulig at dersom en student ikke hadde arrangert bachelormiddag, så ville NHH selv våknet opp, og forstått at en ærverdig seremoni også bør arrangeres for bachelorstudentene. De ledende universitetene NHH vil sammenligne seg med har jo glamorøse seremonier for bachelorstudentene, kanskje man ville blitt med i klubben? Kanskje noen bagetter i Aulaen og et fast og etterlengtet håndtrykk fra Thøgers? Det er jo tross alt tanken som teller. Uansett hadde disse bagettene kun vært en dråpe i havet av NHH sine allerede høye utgifter, eller et alternativ til førstekull sin SAM2-relaterte pizzabonanza. Eller kanskje ting hadde vært som før, og selv ikke de nå 250 «inkluderte» hadde fått seg en bacheloravslutning.

Men ansvaret ligger ikke hos NHH denne gangen. Eira Tvedten nevner i sitt leserinnlegg at det hvert år er én student som tar på seg ansvaret for Bachelormiddagen, og at det i år var henne. Det må riktignok gis all hyllest og ære for dette engasjementet. I en allerede tidskrevende eksamenstid velger hun altså å finne plass til frivillig arbeid for resten av kullet - beundringsverdig. Samtidig nevner hun at NHHS har valgt å gi underskuddsdekning for dette arrangementet, som et «viktig inkluderingstiltak». Men hvor inkluderende er det egentlig? Jeg ser på det som svært paradoksalt at man kan kalle en middag som ikke har plass til alle studentene på kullet som inkluderende, kun fordi billettprisen er noe mindre. Hadde det ikke vært bedre å opprettholde normal pris og heller benytte disse inkluderende midlende, på et inkluderende vis – hva med et lokale som rommer hele kullet? Men kanskje et par hundre kroner avslag er det som overbeviser den typiske NHH studenten, det er jo tross alt dårlig råd man er kjent for, er det ikke?

Jeg er på ingen måte spesialist på slike arrangementer, men jeg liker å tro at det i Norges andre største by finnes et lokale som rommer 400 studenter, selv om det bookes én måned i forveien. Kanskje det blir litt dyrere per person, og derfor må billettprisen til de nye deltakerne settes opp. Men en slik prisdiskriminering blir nærmest irrelevant når faktum er at 150 studenter ekskluderes på grunn av manglende plass på deres egen avslutning? Eller kanskje man kan få et lite bidrag fra selveste høyblokken på NHH til å dekke noe av differansen?

Løsningene er helt sikkert mange, men det er vanskelig å si hva som har sviktet her. Kanskje det er planleggingen, gitt at siste eksamen avholdes samme dag som middagen og en må forvente noe høyere etterspørsel, eller kanskje var det bare et uforutsigbart etterspørselssjokk i år. Dette angivelige etterspørselssjokket er i alle fall morsomt sett i lys av at kullets siste eksamen er SAM3, hvor sjokkene florerer.

Eller er det kanskje NHH som har sviktet ved å ikke ta på seg ansvaret for noe som, etter min mening, burde vært helt trivielt på en ledende handelshøyskole: en avslutningsseremoni for bachelorstudenter.

Hvilken retning seiler skuten?

Jeg vil ikke peke fingeren mot noen, eller ha et mål om å finne synderen i det hele, men det er ikke tvil om at det er noe som må gjøres. Kan NHH profilere seg som et toppuniversitet uten å ha en ærverdig avslutning for deres bachelorstudenter? Hvordan blir dette etter den nye bacheloren, kanskje det blir gnisten for NHH? Hva med Kjernestyret, vil de fortsette å støtte et arrangement for hele (les: halve) kullet? Svarene på dette vil kun tiden vise, men i mellomtiden håper jeg at de 40% som ikke fullfører bachelorgraden til sommeren gleder seg til avslutningsfesten.