Slår et slag for galskapen

Bandet Virkelig er for tiden på sin første Norgesturné. Vi møtte vokalisten Tobias Aamodt for en prat om inspirasjon, oppvekst og tyrkisk pepper.

Sommeren 2014 hadde Virkelig sin første konsert da guttene gikk i 10. klasse. Veien fra scenen i Bodø til Norgesturné har vært preget av hardt arbeid, ugyldig fravær og en skrekkblandet fryd ved å konstant skulle kle seg litt mer naken for offentligheten. Det er imidlertid ikke før i år, da bandet slapp plata “Lykke til i livet,” at guttene har blitt kjent på et mer nasjonalt nivå enn hjembyen.

Bandet består av tre medlemmer som har hver sin rolle. Sondre Lund Johansen, gitaristen, styrer logistikk, Erlend Nygaard, bassisten, har ansvar for det estetiske, mens Tobias Aamodt har det kunstneriske ansvaret.

– Dette er ikke et klassisk vennskapsband som har spilt sammen for alltid. Vi ble et band fordi vi hadde store ambisjoner fra starten. Vi spilte ikke bare for å spille, men fordi vi ville lage musikk og oppnå noe, forklarer Aamodt, som setter pris på kjemien blant guttene og ikke kunne ha tenkt seg noen bedre bandmedlemmer å gjøre dette med.

Videre forteller han om livet i Nord-Norge:

– Jeg hadde en veldig fin oppvekst i Bodø, det er en trygg og god by å være i, og jeg har egentlig funnet min plass der. Etter at jeg ble 20 har jeg derimot begynt å få en trang til å bo andre steder.

Muligens er det derfor bandet, som tidligere identifiserte seg som typisk nordnorsk, har begynt å bryte ut og spre grenene til hele landet.

– Vi gjorde et aktivt valg da vi spilte inn plate i fjor. Vi ville spille inn plata utenfor Nord-Norge, og vi ville jobbe kun med folk som ikke snakket nordnorsk.

Aamodt presiserer at dette ikke var for å ta avstand, men for å eksperimentere og å møte andre synspunkter på sangene deres. Virkelig har mange låter man kan kjenne seg igjen i som ung i dagens samfunn, og vokalistens fremste ønske er at flest mulig skal få et forhold til musikken deres. Bandnavnet gjenspeiler nettopp det at musikken deres skal være ekte og ærlig. Mange skriver om politikk og samfunnsproblemer for å appellere til ungdommen. Aamodt forteller ydmyk at politikk ikke er hans plattform.

– Det er ikke fordi jeg ikke er interessert, for jeg mener masse, men jeg er ikke noe flink til det rett og slett. Derimot inspirerer folks relasjoner meg mye, både mellom mennesker og til byer og nye steder, smiler Aamodt og understreker at mange av låtene deres handler om nettopp det.

Bak de meningsfulle sangene ligger hardt arbeid. Guttene bak Virkelig satser alle på musikken på heltid. Aamodt forteller om morens fortvilelse da musikken begynte å gå utover resultatene på videregående.

– Jeg husker at mamma, etter hun hadde vært oppgitt en stund, sa «jaja Tobias, jeg kunne ikke sett for meg for deg som verken politi, lærer, lege eller noe sånt».

Aamodt innrømmer at han ikke vet ikke helt hva ellers han skulle passet til, og understreker at det at han ikke har en backup plan kanskje gjør han mer fokusert.

– Vi slår et slag for galskapen. Det er ingen luksuriøs livsstil, men jeg hadde nok skyldt på meg selv hvis vi ikke hadde tatt sjansen.

Likevel er det aspekter ved musikklivet som skremmer den unge Bodø-gutten:

– Som musiker er du konstant eksponert for hva folk syns om deg. Jeg er ikke så tøff, jeg vil gjerne at folk skal like musikken vår. Man må innse at jo større man blir, jo flere meninger vil komme. I tillegg er skummelt å spille konserter siden man må blottlegge seg for mange folk, men samtidig er det noe av det beste jeg vet om. Det er en skrekkblandet fryd å skulle kle seg litt naken i offentligheten.

Hver konsert, før guttene går på scenen, gjennomfører de et slags fotball-ritual der de står i ring, brøler høyt og går gjennom showet. Bandet tar det imidlertid med ro etter opptreden.

– Vi er en litt sky guttegjeng, vi går ikke ut og drikker oss “kanakas” etter konsert, liksom. Jeg pleier å spise tyrkisk pepper da, det får jeg kick av.

Etter Norgesturnéen, skal Virkelig videre på skoleturné. Bandet har en travel høst i vente, hvilket får Aamodt til å smile fra øre til øre.

– Dette er jo drømmen. Oppi alt som skjer må jeg ofte klype meg i armen, og minne meg selv på at det ikke er alle som har muligheten til å uttrykke seg så mye som vi har fått lov til å gjøre. Det er rett og slett drømmelivet.

Les også: Tett på med Aksjonsukelederen

Les også: Disse skal forsvare NHHs ære under student-NM