Når beskyldningene hagler kreves det mot for å stå i stormen. Ikke alle kan klare det.

 
Ordene blir borte. Et kaldt sug i magen gjør at du føler deg liten, og mer enn noe annet vil du heller synke i jorden og slippe alt. Isteden rensker du stemmen, retter blikket. Du må fortsette.

Vi har alle opplevd hvor vondt det er å bli konfrontert med noe ubehagelig. Noen få av oss vil også komme i en posisjon hvor vi må gjennomgå dette offentlig. Det som var en personlig konflikt mellom deg og en annen, blir plutselig en sak med offentligheten som anklager, dommer og bøddel.

Når kommentariatet pisker opp stemningen, føler selv tilfeldige mennesker på gaten at de har rett til å mene noe om deg som person. Tenk bare på deg selv – når tok du deg sist i å tenke at en politiker eller næringslivstopp var et dårlig eller udugelig menneske, uten egentlig å vite sikkert?

Å våkne opp med denne vissheten gjør det vanskelig å se hverdagen i øynene. Selv garvede Victor Norman fortalte i ettertid at mens saken raste mot ham som verst i VG, begynte han å stå opp klokken fem om morgenen for å lese hva mediene skrev – slik at han i alle fall kjente til folkemeningen, før folk flest visste.

Ord kan være mektige våpen. Derfor er det kanskje ikke så dumt om vi veier dem en ekstra gang, før vi tar dem i bruk i skrift og tale. Andre ganger er det likevel riktig å ta i bruk de store kanonene. En korrupt Statoil-sjef kan ikke stoppes med sprettert. Mens makten i ethvert samfunn vil være svært ujevnt fordelt, er den særegne styrken med vårt demokrati at alle i utgangspunkt har tilgang til våpnene som kan felle makthaverne.

Får du et kritisk spørsmål, er det fordi du er viktig. Hvis din innsats ikke betydde noe for menneskene rundt deg, ville utspørringen være meningsløs.

Fordi vi har en fri presse, kan en oljearbeider som oppdager miljøkriminalitet få satt en stopper for situasjonen. En student som blir trakassert av sin foreleser og opplever at situasjonen blir tiet i hjel av universitetet, kan bruke ytringsfriheten og få de ansvarlige stilt til rette.

Det er ikke uten grunn at Francis Fukuyama, den verdenskjente Stanford-professoren, fremholdt «accountable government» – ansvarliggjorte styresmakter, som en av de viktigste forklaringene på Vestens unike posisjon. Med en fri presse retter vi opp noe av den asymmetrien som alltid vil oppstå mellom de styrende og de som blir styrt.

Noen ganger blir likevel feil person rammet. Å måtte være den som må svare for seg, vil ofte være ubehagelig. Kanskje blir du selv satt på offentlighetens tiltalebenk. Da skal du huske på én ting. Får du et kritisk spørsmål, er det fordi du er viktig. Hvis din innsats ikke betydde noe for menneskene rundt deg, ville utspørringen være meningsløs.

Hvis du likevel ikke er i stand til å møte offentligheten, burde du kanskje heller ikke hatt posisjonen du nå innehar. Neste gang er kanskje rollene også snudd – og det er du som har bruk for kanon.

Håkon Block Vagle er nyhetsredaktør i K7 Bulletin