KODE 4: H. HÅKANSSON. ONE HUNDRED AND ONE PIECES OF A TREE

Poesi. Det er viktig med variasjon i hverdagen

Vi henger fra oss i underetasjen, hun har et blått skjerf og mitt er rosa og med perler på. Pynter en stumtjener med dem. Hun låser vesken min inn i et av skapene, rekker meg nøkkelen og ber meg om å legge den i undertøyet. Hun går uten. Hun er mørk under øynene, det er ennå formiddag, lørdag.

Jeg setter meg på en sofa, venter på at hun skal bli ferdig på toalettet. Hun er ei som tisser ofte. Putene er grønne. I dag har jeg gratis innpass for hun har årskort. Hun fikk det av foreldrene sine, kortet, jeg går som fripassasjer som hennes venninne.

Vi går opp trappene, hun går foran meg og hun har på store bukser med leopardmønster. Jeg angrer på sigarettene, sier at vi må løpe Fjellveien sammen i neste uke. Hun sier at dersom vi får tid. Det er mye å lese. Mange oppgaver. Jeg sier at det er viktig med variasjon i hverdagen.

Det er flere utstillinger, pil til venstre, høyre. Hun sier at vi skal rett frem, peker. Det heter Tårnsalen. Jeg tar en brosjyre, leser høyt for henne at dette er en installasjon, at Henrik Håkansson er svensk. Født i samme år som mamma. Hun nynner når vi går inn.

Vi bøyer oss under trær. Pinner. Stubbe. Det kommer sol inn gjennom kuppelen i taket. Hun følger etter når jeg går til midten, og når hun spør om brosjyren lager stemmen hennes ekko. Vi lager ekkolyder.

Hun leser at en gang var delene ett tre, at treet ble revet opp i Isdalen. Jeg sier at det er et fint navn på et sted. Hun sier at de har tørket treet og stykket det opp. Dissekert. Det er hundre og én deler.

Hun vinker fra bak en gren og jeg tar bilde av henne. Jeg tenker på jungel når jeg ser buksene hennes mot treet. Sender bildet til de hjemme i Oslo. Hun sier at hun lurer på hvordan installasjonen hadde blitt om det var vi som skulle laget den. Det kommer et barn og en pappa inn i rommet, barnet svinger seg rundt.

Jeg står foran en stubbe og hun tar bilde med min telefon. På bildet synes det at jeg var lenge ute i natt, og fregner. Sola kommer på ansiktet mitt. Jeg sier at i dag skulle vi gått Fløyen. Hun sier at vi kan løpe ute til uken, men nede ved sjøen. At vi får nok tid. Jeg sier at vi lærer oss å lese effektivt. Jeg har vondt i bena og jeg er tørst.

Ingen har tatt skjerfene våre. Hun går og tisser, jeg låser opp de andre tingene. Jeg setter meg på sofaen. Det er mange andre utstillinger og vi tar dem senere.

Les også:

• EDVARD MUNCH. I OSS ER VERDENER
• GUIDE 4 BARER BERGEN