Kommentar: Vi trenger inkluderende læringsmiljø i auditorier

Allerede på ungdomsskolen møter elever på auditorium som læringsarena. Her oppdaget man og den uskrevne regelen om å først sette seg i midten av auditoriet, og så fylle på oppover og nedover. Dersom man er færre personer enn det er plasser i auditoriet, ender det med at de øverste eller nederste radene ikke fylles opp. Vi bevegelseshemmede som ikke kan gå ut av rullestolen er begrenset til å sitte fremst. Ofte er det ved siden av ytterste sete. Noen steder er det ikke mulig å sitte i selve rekken en gang, men man må sitte FORAN første rad. Andre auditorier har lagt opp til at rullestolbrukere må ofte BAK siste rad. Jeg har enda til gode å se, oppleve eller høre om et auditorium hvor vi kommer til på midten. Dette fører til at, med mindre auditoriet er helt fullt, vi alltid blir sittende foran alene.

Det å sitte alene i alle timer fører fort til ensomhet og utenforskap. Det er i forelesningene og klassetimene man skal bli kjent med medelever og knytter vennskap, og auditorier hindrer rullestolbrukere fra nettopp dette. I tillegg føler man seg ofte til bry når for eksempel foreleseren sier “snakk med sidemannen”, for så å be noen flytte seg ned til deg slik at du også skal ha noen å snakke med. Hvis ikke foreleseren ser rullestolbrukeren blir man sittende og se seg rundt, uten å ha noen å snakke med. Dette er noe jeg selv har følt på i en tid med mer og mer fokus på aktiv læring der man skal snakke med en læringspartner.

Jeg har også vært i svært mange auditorier hvor man på fremste rad ikke har pult eller hvor pultene står fast og rullestolbrukere må plassere seg midt i midtgangen. Da blir det problematisk når andre skal gå forbi, og man må enten flytte seg eller bli dyttet borti ved starten av forelesningen, slutten av forelesningen og i pausene hvor alle skal forbi, eksempelvis NHHs Aud B og C. Videre finnes det auditorier hvor det er ett steg opp til fremste rad, og gjerne en liten vegg foran dem, eksempelvis Aud P. Da snakker vi dessverre om utenforskap på høyt nivå. 

Auditorier er ofte utformet på en slik måte at det å sitte fremst eller bakerst i et auditoriet er svært upraktisk, og enda verre blir det om man har en funksjonshemming. Sitter man bakerst er det vanskelig både å se teksten og å høre foreleseren. Det finnes mange rullestolbrukere som også har utfordring med syn og hørsel. Utfordringen med å sitte fremst er at man må bøye hodet bak for å se høyt nok til å se skjermen. De nye skjermene i Aud Max er spesielt utfordrende. Før var det tre skjermer i øyehøyde, og i utgangspunktet unødvendig å se oppover for å få med seg alt. Nå er det kun en skjerm i øyehøyde, og den brukes nesten utelukkende av foreleser til å stå foran og skrive på. Man må bøye hodet godt bak for å få med seg presentasjoner og notater fra foreleser. Dette kan være slitsomt og vondt for funksjonsfriske studenter. Men for meg, som ikke kan bøye hodet bak, blir det praktisk talt umulig å se noe som helst. Jeg må belage meg på det foreleseren sier og utydelige bilder på de høye skjermene som konstant endres.

Det er vanskelig å gjøre stort med eksisterende auditorier, men jeg håper at fremtidige auditorier vil ha en inngang i midten av auditoriet eller være utstyrt med en rampe/heis opp, ned og til midten, som gjør hele rommet tilgjengelig. Imidlertid kan forelesere ta grep. Jeg har noen få ganger opplevd at forelesere ber studentene om å flytte seg frem og fylle opp fremste rad først, uten å nevne meg. Det gjør at jeg føler meg inkludert og som en viktig del av fellesskapet. Jeg vil oppfordre lærere og forelesere i auditorier til å øke fokus på inkludering ved å be elevene trekke seg frem og fylle opp fremste rad først. Ja til fellesskap og nei til utenforskap!