I Europa er arbeidsledigheten høy, og veksten nesten fraværende. Renten har ikke vært så lav på en veldig, veldig lang stund. Øystein Thøgersen forklarer.

I dag er verdens renter enten nær null, på null, eller, i noen tilfeller, under null. Så lave har de ikke vært på 5000 år. De fleste som hører det, vil kanskje lure på om renter i det hele tatt har eksistert så lenge. Øystein Thøgersen, økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole, har imidlertid en logisk forklaring.

– Det å låne penger har man gjort i uminnelige tider. Bank of England har brukt historiske kilder for å vise renteserier helt tilbake til 3000 år før Kristus. Man må selvfølgelig ta hensyn til endringer i finansmarkedenes karakter, men hovedbudskapet er at nullrenter, det er noe helt nytt. Det har ikke skjedd på de 5000 årene som Bank of England har sett på, sier Thøgersen.

– Det er flere ting som er interessant med dette. Det akademiske spørsmålet er jo: Hvorfor i all verden skjer dette? Og det andre er fascinasjonen med å studere økonomi akkurat nå i en så unik tidsperiode. Så det å prøve å besvare dette er jo fascinerende.

Gasspedalen gjennom gulvet

Thøgersen forklarer at det er flere grunner til at renten er så lav, og at disse grunnene henger sammen.

– Ser du på sparekontoen din, eller korte obligasjonsrenter, så er startfaktoren at sentralbankene med hensikt setter rentene lave. I det korte bildet er det jo de som styrer dette. De setter rentene i null, og i enkelte steder setter de nominelle renter i negativt territorium. European Central Bank, Riksbanken i Sverige, og flere, har satt negative renter. Ikke veldig langt nede, men negative uansett.

– Dette utfordrer vår måte å tenke på, siden det ikke har skjedd før. Så en grunn til at rentene er så lave, er at sentralbankene setter dem så lave i respons til det makroøkonomiske bildet de ser ut av vinduet sitt. Det har med lav inflasjon å gjøre – kanskje også deflasjonspress – og fordi det er mye ledig kapasitet. De ønsker å få opp etterspørselen, kanskje påvirke arbeidsmarkedet; det er med andre ord snakk om konjunkturstabilisering. Summen av dette har blitt at de setter den pengepolitiske gasspedalen ikke bare i gulvet, men også i noen tilfeller gjennom gulvet og ned i asfalten.

– Et annet perspektiv er å se strukturelt på det globale kapitalmarkedet. Her er det mange som sparer og tilbyr kapital, og på grunn av tilbud og etterspørsel blir det da en likevektsrente. Det var jo Ben Bernanke (tidligere sentralbanksjef i USA, journ.anm. Se bildet til høyre) som sa for flere år siden at verden har en «saving glut», altså at det er veldig mange som vil spare og få som vil investere, og hva skjer da? Jo, da faller prisene, altså rentene. Så selv om vi hører om stater som går i underskudd, så er det globale bildet for privat og offentlig sektor til sammen noe som passer til det Bernanke beskriver.

– Det neste spørsmålet blir: Hvor lenge vil dette vare? Mange sier at dette vil «sitte litt i», altså vare en stund. Så, fem prosent rente neste år? «It will not happen!» Det vil nok ta 10-15 år før vi kan snakke om en normalisering.

– Men hvis det er så mange som sparer, vil man ikke da ende opp i spareparadokset, altså at hvis alle sparer samtidig vil det føre til mindre total sparing?

– Ja, vi er jo i en slik situasjon nå.

Lav rente er farlige greier

Selv om mange jubler for lave renter, er dette noe som økonomer ser på et faretegn. Men hvorfor er det slik? Thøgersen har en forklaring på dette også.

– I utgangspunktet er det definitivt ikke en entydig god nyhet, men noen vil ha glede av det. Er du i Norge og har en sikker jobb og et stort boliglån, da er dette helt strålende. Dette er kjempehyggelig på kort sikt, men et faresignal på lang sikt. I Norge fører dette til høye boligpriser, og det akkumulerer seg noen ubalanser. Det er den vanlige norske delen av historien.

– Samlet sett er det slik at hvis renten er lav, skyldes det jo et par ulykksalige ting, blant annet at flere land er i en lavkonjunktur, altså at produksjonen er under potensielt BNP. Sør-Europa er et klassisk case: høy arbeidsledighet og svak vekst mange år på rad. I en slik situasjon er det logisk at man ønsker å stimulere økonomien med renten.

– Tidligere har man sagt at siden man ikke kan sette renten under null, når man et punkt hvor pengepolitikken ikke lenger fungerer, altså en likviditetsfelle. Nå har vi derimot sett at renten kan bli negativ. Er likviditetsfeller noe som fremdeles da kan skje?

– Ja, det er en type likviditetsfelle vi er i nå. Vi har hatt litt lav fantasi: I litteraturen har vi snakket om «the zero-lower bound», altså at man ikke kan sette renten lavere enn null. Det har ikke skjedd de siste 5000 årene, så det er ikke så rart at vi har tenkt på det. Men renten kan umulig bli mye lavere enn null, og det er også tvilsomt om en oppnår særlig store effekter av å krysse nullstreken. Vi kan se for oss innskuddsrenter som kanskje er på for eksempel –0,3 prosent, men at lånerentene skulle bli negative – altså at man får betalt for å låne penger – der går grensen!

– Når det kommer til historien om «the zero-lower bound» er der mer snakk om rundt null enn null. Det er egentlig bare nyanser her. Når det er sagt, så er det et eksperiment å observere sentralbanker som går under null,  for det har de ikke prøvd før. Det som var normalrenter for 8-10 år siden var  4-5 prosent. Endres renten fra et slikt nivå, så får man gjerne store effekter på etterspørsel og valutakurs. Det merker man. Er man nær null, blir «punchen» fra å gå fra for eksempel 0.5 til 0.25 ganske moderat.

Finanspolitisk ammunisjon

Negative renter er et relativt nytt fenomen; så nytt at lærebokene ikke er oppdaterte enda. Thøgersen forteller at vi ikke vet mye om dem enda.

– «The jury is still out.» Men kanskje bør man begynne å supplere med andre virkemidler, slik som kvantitative lettelser, i stedet for å krysse nullstreken.

– Med så lave renter, er det grobunn for å argumentere for heller å bruke finanspolitikk enn pengepolitikk?

– Når det gjelder den rene konjunkturpolitikken, er finanspolitikken det første man tenker på i en slik situasjon, i tillegg til at en del land kan supplere med kvantitative lettelser. For noen sentralbanker er det siste høyaktuelt, selv om det også har usikre effekter. Det er en ganske robust konklusjon at finanspolitikken er det effektive virkemidlet når man har brukt opp den vanlige pengepolitiske «menyen». Men så er det et problem at mange land ikke lenger har finanspolitisk ammunisjon. De har jo kjempestore problemer med statsfinansene. Du kan ikke si til Hellas eller Japan at de må klemme til med ekspansiv finanspolitikk når de har rekordhøy statsgjeld.

– Men hva med Tyskland, som gjør det litt bedre?

– Tyskland har litt rom for det, men de har også en brukbar statsgjeld de og, pluss et betydelig aldringsproblem i velferdsstaten. Så det er ikke opplagt at de skal bruke all verden av finanspolitikk, spesielt ikke fordi tysk økonomi faktisk har lav ledighet idag.

– Det er et land som har masse finanspolitisk ammunisjon igjen, og det er jo vårt eget. Så Norge har muligheten til å klemme til med finanspolitikk. Jeg sa ikke at det var lurt, for jeg mener dagens betydelige oljepengebruk holder i lange lengder. I det norske caset har vi ikke et rent konjunkturproblem. Vi har et mye mer strukturelt problem, nærmere bestemt med oljesektoren.

– Det brukes masse oljepenger allerede. Bruker vi mer, vil ikke det løse omstillingsproblemet. En del av det vil havne i offentlig sektor, og det var kanskje ikke det vi tenkte. Offentlig sektor er ganske stor allerede – 60 prosent av fastlands-BNP – så for Norge har vi allerede en politikkmiks som funker ganske bra. Vi har et regionalt problem, ikke et nasjonalt et. Vi må tenke mer på det som et langsiktig omstillingsproblem, og ikke bare et konjunkturproblem.