Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.

Annonsere?

Leder: Hvorfor jukser ikke flere?

Det seneste året har juksemakere preget det norske nyhetsbildet. Alle er enige om at det er ugreit å jukse, men mange gjør det. Kanskje vi som ikke jukser bør begynne å gjøre det.

Foto: Lars Joakim Jørstad.
5. mars 2024
Sist oppdatert: 5. mars 2024

Det har nærmest blitt en trend blant politikere og høytstående samfunnstopper å bryte regler. Enten det er å plagiere masteroppgaver, ansette nærstående i prestisjestillinger, handle aksjer med innsideinformasjon eller lyve om å være siviløkonom.

Sakene har skapt mye oppstyr den seneste tiden, men ikke tro at juks og regelbrudd er en ny ting. Det har skjedd i alle år. 

Store bilprodusenter forfalsker hvor mye bilene deres forurenser. Idrettsutøvere jukser for å få en fordel i sykkelrittet. Skipseiere lyver om hva slags drivstoff de fyller oljetankerne sine med. Presidenter misinformerer om hvorfor de går til krig. 

Og det skjer ikke bare med kjente personer eller store selskaper. De aller fleste av oss bryter reglene i ny og ne. Hvem har vel ikke kjørt 90 i 80-sonen før, eller unnlatt å kjøpe billett på bybanen? Lånt setninger fra et forskningspapir til innleveringen i SOL4, eller tekstet med medstudenter under BED1-hjemmeeksamen.

Risikoen ved slike små regelbrudd er liten, og om man blir fersket, mister man hverken jobb eller ære. Iallfall ikke hvis man er et ordinært menneske som ikke innehar en prestisjetung stilling. 

Men, å jukse er hverken etisk riktig eller lovlig. Du misbruker regelverket for å oppnå en urettferdig fordel som du selv eller bedriften din nyter godt av. Ofte på bekostning av andre.

Helt fra barnehagen har vi lært at man ikke skal jukse, og at man ikke skal bryte regler. Det har bidratt til at vi i Norge er et av samfunnene med lavest kriminalitet og høyest tillit. 

Så hvorfor velger allikevel enkelte å gjøre det? 

I de fleste av tilfellene, enten det er Sindre Finnes, John Fredriksen eller Volkswagen, visste de at de brøt reglene. Likevel tok de risikoen og kjørte på, for det gagnet dem å gjøre det. 

Gevinsten de fikk ut av det virket å være større enn risikoen for å bli tatt, og konsekvensene som eventuelt kunne følge. 

Finnes, Fredriksen og Volkswagen ble avslørt, og måtte ta konsekvensene som fulgte, med henholdsvis offentlig ydmykelse, fengselsstraff og enorme bøter.

Vi som studenter lærer tidlig at man ikke skal gjengi andres arbeid uten å oppgi og sitere riktig. Det er viktig for integriteten til universitetene, og ikke minst for den individuelle studenten.

Allikevel velger flere å ignorere, bevisst eller ubevisst, kravet om riktig sitering. Selv om universitetene hevder de har gode systemer for å fange opp fusk, er det unektelig en del som slipper gjennom sikkerhetskontrollen. 

Så hvorfor jukser ikke flere? Hvorfor utnytter ikke alle reglene til sin egen fordel? 

Frykten for konsekvensene ved å bli tatt er en åpenbar grunn. Både juridisk straff eller sosial ydmykelse er ille nok for de fleste. Egen moral er en annen faktor. De fleste vil sove dårlig om natten hvis de vet at de har jukset seg frem til posisjonen sin. 

Men det er jo ikke gitt at man blir tatt. De fleste slipper unna med det i lengre tid, eller blir aldri avslørt. For mange er ikke magefølelsen en avgjørende faktor heller. Følelser kan jo graves ned og ignoreres.

Betyr det at det er innafor å jukse? Absolutt ikke.

Det seneste året har vi definitivt lært at langt flere enn tidligere antatt gjør nettopp dette. Det er et samfunnsproblem at så mange ønsker å ta risikoen for å oppnå egen vinning, og det vil kreve tiltak og strengere sanksjoner fremover for å løse problemet. Det bør vi alle støtte opp om.

Med mindre man er en av dem som har jukset da. 

Relaterte innlegg

linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram