Likevektsfetisjisme

Manifest Forlag har gitt ut en bok som kritiserer økonomifaget. For mye matematikk og forlite virkelighet, mener forfatteren. Bulle har anmeldt boken.

Gud  oppfant  økonomer for  å  gi  astrologer  et  godt rykte, sier  ordtaket. Den  britiske  økonomen Ronald Coase erklærte en gang at hvis økonomer ønsket å studere hester, ville de ikke gå ut og se på dem, men sette seg inne  på  kontoret  og spørre seg selv  «Hva  ville jeg  gjort  hvis jeg  var  en  hest?» Når Manifest Forlag gir ut boken «Hysj, vi regner: Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten», er det altså ikke i et vakuum.

Boken  er  skrevet  av  Roman  Linneberg  Eliassen,  som  er  utdannet  samfunnsøkonom  fra  Universitetet  i Bergen,  og  som  nå  skriver  en  doktorgrad  om  pluralisme  i  økonomisk  tenkning.  Utgangspunktet  er finanskrisen i 2008, som Eliassen sier han hørte lite om mens han på samme tid studerte ved UiB. I stedet lærte  han  om  likevekter,  det  lange  løp, Robinson Crusoe­-økonomien,  og  andre forenklinger.  «Hysj,  vi regner» er et oppgjør med ikke bare disse begrepene, men også med økonomifaget som helhet.

En fjerdedels økonom

Eliassen starter med å rette en pekefinger mot fagets metodebruk, som han påstår foregår i en teoretisk verden i stedet for den virkelige, altså ikke ulikt hvordan Coase så for seg at økonomers studier av hester ville vært. Spesielt bruken av matematikk trekkes frem: Ifølge Eliassen regner økonomer med tall først og fremst fordi de aspirerer til å være fysikere. Han siterer John Maynard Keynes – som erklærte at en økonom skulle  være  «matematiker,  historiker,  statsmann  og  filosof»  –  og  mener  den  overdrevne  bruken  av matematikk dermed bare gjør dem til 25 prosent økonomer.

Det finnes sikkert tusenvis av økonomistudenter som ville jublet over denne erklæringen, dog mer på grunn av  et  håp  om  mindre  tallregning,  og  mindre  fordi  de  er  enige.  Betyr  det  likevel  at  kritikken  ikke  er berettiget?  Det stemmer  at  økonomer sannsynligvis  aldri  vil  kunne  gjøre  tallberegninger med  like stor nøyaktighet som fysikere; til det er økonomien for kompleks. Men hva ville faget oppnådd ved mindre bruk av matematikk? Og, minst like viktig: hva ville det tapt?

Økonomiprofessor og nobelprisvinner Paul Krugman, som selv ikke er ukjent med kritikk av økonomer, har også omtalt denne problemstillingen. Krugman påpeker at selv om god matematikk ikke er ensbetydende med godt økonomisk arbeid – og heller ikke nødvendig for å bedrive god forskning – er det samtidig et uhyre nyttig verktøy. Mattens rolle, mener han, er å være økonomens tjener, ikke mester. Akkurat det er det vanskelig å si seg uenig i.

Modeller i pensjonsalder

I tillegg til matematikkbruken kritiserer Eliassen også flere ulike økonomiske begreper, hvor betegnelsen «likevektsfetisjisme»  er  hans  definitivt  mest  kreative.  Økonomer,  sier  han,  er  håpløst  opptatt  av  de likevektene som oppstår i det lange løp, hvor alt er i orden og kriser ikke oppstår. Men Eliassen unnlater å si noe om det korte løp, hvor arbeidsledighet, inflasjon, deflasjon og andre kriser er standard økonomisk teori. At dette ikke var pensum på UiB – selv i 2008 – virker usannsynlig. IS­-MP, IS­-LM og AD-­AS er alle  eksempler  på sentrale modeller som  enkelt illustrerer  hva som skjer  når  det  går  galt i  økonomien. Interessant nok er dette modeller som i stor grad bygger på matematikk.

Til tross for dette, har Eliassen noen gode poenger. Uttrykket «det lange løp» er i seg selv naturligvis helt absurd, og som oftest totalt urealistisk. Begrepets plassering i teorien er likevel essensiell, spesielt på grunn av nytteverdien det har som verktøy. Økonomien – den virkelige, ikke den teoretiske – er uhyre kompleks,  og  fra  et  pedagogisk  perspektiv  er  slike  forenklinger  derfor  nødvendige.  Faktisk  kan  det argumenteres for at forenkling ikke bare er en nødvendighet, men også et gode. Økonomiske modeller skal representere virkeligheten, ikke være den, og i den forstand kan økt kompleksitet skape distraksjoner. Det er med andre ord ingen grunn til at tilbuds-­ og etterspørselsdiagrammet bør gå av med pensjon.

Vært her før

I andre halvdel av boken skifter Eliassen spor, og gir en historisk skildring av hvordan makroøkonomisk teori har forandret seg de siste hundre årene, med særlig trykk på hvordan keynesianisme har variert i popularitet blant økonomene. Dette er bokens beste del, og det kan faktisk argumenteres for at innholdet burde vært pensum. Problemet er bare at dette er langt fra nytt; faktisk er innholdet skremmende likt en artikkel Paul Krugman skrev i 2009, «How Did Economists Get It So Wrong?» Følelsen av å ha vært her før forekommer faktisk  ganske  ofte i «Hysj,  vi regner». Økonomifaget fortjener  definitivt  kritikk, men resirkulering av gamle ideer kan bare forsvares i den grad leseren ikke er kjent med dem fra før.

Eliassen  hevder  at  medisinen  økonomifaget  trenger  er  pluralisme.  Studentene  bør  lære  økonomisk idéhistorie, men også andre retninger, som østerriksk økonomi, marxisme og økonomisk økologi. Dette vil mange  være  enig i. Boken  hadde  steget i  kvalitet  om  disse retningene  hadde  blitt  beskrevet i mer detalj, men de omtales dessverre kun på de siste sidene. Kanskje er det stoff for en mulig oppfølger?