NHH-ledelsen må ikke stoppe Marit Helene. De må lære av henne.

Omtrent annenhver måned blir alle oppskriftene til den verdensledende restauranten Alinea makulert. Den konstante endringsvilligheten er det eneste som ikke endrer seg på kjøkkenet til Chicago-baserte og genierklærte kokken Grant Achatz. Han har endret restaurantbransjen, først og fremst ved å stille astronomiske krav til hva de selv skal tilby. Endringsvilligheten er ikke bare en fiffig bulletpoint på en PowerPoint-presentasjon eller på et nedstøvet verdidokument – den gjennomsyrer alt som skjer. 

Parallellen til NHH kunne knapt vært vanskeligere å trekke, men vi forsøker allikevel: Mens kravene til økonomiutdannelsen – både fra næringslivet og studentene – er i endring, gjør NHH det samme nå som før. De fant en vinneroppskrift, og har latt den stå på menyen siden. Forsøk på fornying og forenkling av undervisningen blir skutt rett ned.

Problemet er at forventningene øker, og at det som var godt nok for 10 år siden ikke er godt nok i dag. Studenter vil ha skreddersydde studieopplegg, ikke PowerPoint-slides med utdaterte lærebokseksempler. Til tross for stagnasjonen fra skolens side, har enkelte studenter og andre eksterne gjort iherdige forsøk på å tilby det skolen ikke klarer; gode, lettfattelige undervisningsopplegg preget av kjærlighet til stoffet. Marit Helene Gladhaug har vært som en maskot i dette arbeidet. Hun har hjulpet, trøstet og forklart. Hun har gitt av seg selv, og hjulpet utallige NHH-studenter gjennom bachelorgraden med sine forbilledlige pedagogiske evner.

Fredag publiserte Gladhaug et blogginnlegg hvor hun forklarte hvordan innsatsen ble mottatt fra fakultetet sin side; blandede signaler og ingen takknemlighet. Innlegget er vanskelig å lese, fordi det setter fingeren på den komponenten som mer enn noe annet har gjort skolen vår mindre konkurransedyktig: frykten for det nye – frykten for omstilling. I møte med digitalisering, behovet for programmeringsevner og mer praktisk rettet undervisning, har ledelsen valgt å ikke bytte om på menyen. De har ikke våget å gjøre det som særpreger de beste: å endre det vellykkede i søken etter det eksepsjonelle. 

Det er ingen som vinner på at studenter som Gladhaug, som lyser opp den stien NHH må gå for å klatre på Financial Times rangeringsliste, blir tråkket ned og ikke løftet opp. Det er heller ikke første gang rektoratet har gått i kamp mot supplementer til egen undervisning. I 2018 ga Aspiri opp på NHH etter å ha blitt nektet å gjennomføre kurs. Senere har skolen kjempet mot kjærkomne videoopptak. NHH bør ønske slike forbedringer velkommen. Det er derfor Gladhaugs historie er ekstra sørgelig: Det er et nok et kapittel i en lang, frustrerende kamp mot nyvinning. Studenter som Gladhaug burde i stedet være til inspirasjon – ikke bare for studenter med store drømmer – men for en skole som sårt trenger nytenkning, ledelse og innovasjon.