For kort tid siden la regjeringen frem sitt forslag til neste års statsbudsjett. Gernot Doppelhofer, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, mener vi må bli mer effektive, få ned selskapsskatten, innføre negativ inntektsskatt, og ikke øke oljepengebruken raskere enn økonomien vokser.

Regjeringen vil bruke 194 milliarder kroner fra Oljefondet i 2016-budsjettet, noe som er høyere enn noe annet tidligere statsbudsjett. Nylig uttalte statsminister Erna Solberg at på grunn av den markante økningen av flyktninger som kommer til Norge, må bruken av oljepenger økes ytterligere i neste års budsjett. Hvilke begrensninger i handlingsrommet vil flyktningkrisen ha for senere statsbudsjetter?

– Det du sier er riktig, fordi både statsministeren og finansministeren eksempelvis har advart om at den ekstra oljepengebruken som kommer i sammenheng med flyktningkrisen, kommer i tillegg til den bruken som de la fram i det opprinnelige budsjettet. Det vil si at oljepengebruken vil overstige det som nå ble fremlagt av regjeringen.

– Det budsjettet vi har nå prøver til en viss grad å ta hensyn til at konjunkturen i Norge er i ferd med å bremse opp. Vi har ikke lenger den gode utviklingen som vi pleide å ha. Samtidig kan man observere at sammenlignet med tidligere år, så har vi hatt høy oljepengebruk. Også i fjorårets budsjett. Vi baserer oss på at vi øker enda mer i et allerede ekspansivt budsjett. Ser vi på utspillet til Øystein Thøgersen, som ledet ekspertutvalget om praktiseringen av handlingsregelen, så var han litt kritisk til regjeringen og sa at den impulsen vi nå ser er relativt sterk.

– Samtidig kan man også si at det kan være en god idé å bruke mer penger i en nedgangsperiode. Dette vil jeg i prinsippet ikke kritisere. Det man kan kritisere er at det gjennomsnittlige nivået i bruk av oljepenger har blitt altfor høyt i forhold til tidligere perioder. Vi blander nå sammen argumentet om lavkonjuktur og gjennomsnittlig bruk av oljepenger. Det viser seg nå at denne regjeringen også er mer villig til å bruke oljepenger enn tidligere regjeringer.

– Men det er også et annet problem med oljepengebruk, og da henviser jeg igjen til utredningen til Thøgersen-utvalget. Man må huske på at Oljefondet fortsatt vokser relativt til norsk økonomi. Så lenge Oljefondet vokser i forhold til norsk økonomi, og så lenge man tar ut samme andel i forhold til norsk økonomi, vil dette føre til en større impuls. Derfor foreslår Thøgersen-utvalget en rekke ekstraregler eller mulige utvidelser av handlingsregelen. Ett av disse forslagene er å bremse «farten» i oljepengebruken.

– Det viser seg at den nåværende regjeringen ikke er særlig villig til å høre på argumentet for å begrense den gjennomsnittlige bruken av oljepenger. Så hovedkritikken er ikke at man bruker mye oljepenger dette året, men at ambisjonen burde være at etter den økonomiske nedgangstiden er over, så burde man gå over til en litt mer begrenset oljepengebruk. Dette handler om en prioritering på lengre sikt, og hvor disiplinerte vi er i Norge.

– Istedenfor å sløse vekk disse pengene kan vi isteden spare for fremtidige utfordringer. For vi har selvfølgelig en rekke store utfordringer foran oss. Én er at befolkningen blir eldre. I fremtiden har vi store implisitte belastninger fra pensjon- og helsesystemer og andre statlige velferdsordninger. Den andre utfordringen vi har er den kommende omstillingen. I fremtiden vil Norge stå foran en rekke utfordringer. Hvordan kan vi holde produktiviteten oppe? Hvordan kan vi omstille oss vekk fra en økonomi som er sterkt avhengig av olje? Vi vet at vi i fremtiden må finne nye sektorer og nye måter å være produktive på.

Finansminister Siv Jensen sa i Dagsrevyen onsdag 7. oktober at man måtte gå på kino minst 1000 ganger før man kom til å merke den nye momsøkningen fra 8 til 10 prosent. Ligger det noe i hva hun sa? Momsøkningen gjelder også for hotellnæringen. Hvor alvorlig tror du momsøkningen kan bli der?

– Hun var litt morsom. Så jeg har regnet litt på dette her, og hva det betyr konkret. La oss anta at en gjennomsnittlig kinobillett koster 150 kroner. En 8 prosent moms på dette blir da 12 kroner av de 150 kronene. 10 prosent blir da 15 kroner per billett. Denne økningen i moms betyr en forskjell på tre kroner per billett. Hvis vi har som en tommelfingerregel at man går på kino 50 ganger, kan man med den lave momssatsen nærmest anse de 50 første gangene som gratis. Dette blir jo litt avhengig av hva ditt budsjett på kinobesøk er, og jeg tror nok at Siv Jensens 1000 ganger er litt overdrevet. Men denne endringen i skatteraten har en uansett en viss betydning.

– Du spør meg også om hva dette har å si for hotellnæringen. Det er sånn at hver eneste skatt vi påfører økonomisk aktivitet alltid vil ha en viss effekt. Klassisk forskning i offentlig økonomi viser at dersom vi ser på Pigou, og hva som vil være en optimal skatt, må man regne ut hva det vil koste å heve en skatt, slik at man har mindre aktivitet i forhold til den ekstra inntekten eller nytten man får ut av disse skattene. Oppbremsingen vi nå har i norsk økonomi fører til at både restaurantnæringen, hotellnæringen og lignende næringer allerede sliter som følge av nedgangen i økonomien. Dersom vi pålegger dem ekstra kostnader med en liten økning i momsen, høres kanskje ikke dette så høyt ut, men for en næring som allerede er under voldsomt press kan dette bli den lille dråpen som får begeret til å renne over.

Nettopp, fordi at siden oljenæringen går dårligere, så er det også færre som overnatter på hotell, og så blir det i tillegg dyrere?

– Ja, riktig, fordi en del slike næringer er ganske avhengige av oljen. Dette ser vi spesielt her på Vestlandet. Mange hoteller og restauranter sliter nå på grunn av oppbremsingen i oljenæringen.

– Så, generelt, dersom vi vil ha noen skattelettelser, har jeg en viss sympati for at Regjeringen prøver å finne løsninger slik at de kan få inntekter fra andre kilder, og forbruksvarer er en slik mulig kilde. Samtidig vil jeg også si at i norsk sammenheng må man også tenke enda mer kreativt og enda mer bestemt om utgiftssiden. Dette handler ikke bare om å øke skatter og øke inntekter, men også om å bremse opp utgiftene.

– På utgiftssiden – hvor mye offentlig finansiering vi har, og hva vi bruker penger til – tror jeg det fortsatt er altfor mye penger som blir brukt uten virkelig å ta gode hensyn til hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Dette er selvfølgelig politisk veldig vanskelig å snakke om, men vi snakker faktisk om størrelsen, og generøsiteten, rundt velferdsordninger.

– Jeg tenker at Norge skiller seg ut i forhold til andre skandinaviske land med hvor generøse man er med for eksempel sykepenger. Norge er også det eneste landet i skandinavisk sammenheng hvor vi har en trend av folk som har såkalte «mystiske sykdommer», hvor det er veldig vanskelig å bestemme hva som er årsaken, for eksempel hodepine eller problemer med skjelettet, og disse trendene ser vi ikke i andre land.

– Et annet eksempel er kondisjonalitet og dekondisjonering som er knyttet til å gå på trygd eller på andre lignende sosiale ordninger. Jeg tror at dersom man generelt sett skulle se på velferdssystemet og også ta hensyn til at det skal støtte opp om økonomisk aktivitet, og ikke inaktivitet, så vi burde ha et velferdssystem som klarer å øke aktiviteten og stimulere folk flest til å bidra til systemet, og ikke ta mest ut av systemet.

– Igjen skiller Norge seg ut, og det kan til en viss grad også være som følge av en slags oljesmøring. Siden vi har dette store oljefondet, den store pengebingen som backup, så tenker vi kanskje ikke over at vi er nødt til å ta «the tough choices». Men jeg tror at Norge ville være veldig godt tjent på at i stedet for å snakke om en økning av skatter her og økning av skatter der, så kan vi kanskje på utgiftssiden være smartere.

NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund sier at selskapsskatten burde settes ned til 20 prosent. Regjeringen foreslår å senke den med 2 prosentpoeng til 25 prosent. I tillegg vil den senke skatt på alminnelig lønnsinntekt tilsvarende, noe som totalt sett gir mye større skattekutt. Er det smart å satse på kutt i både personskatt og selskapsskatt samtidig?

– Da går vi tilbake til dette argumentet om at man vil se på marginene og hvilken type skatt som skaper mest aktivitet, og som hjelper mest til å stabilisere den norske økonomien. Det viser seg at selskapsskatten er spesielt viktig når vi snakker om for eksempel lønnsomheten til bedrifter og fremtidige investeringer.

– Det ser ut til at vi har en politisk konsensus om at selskapsskatten skal ned. Jeg har sett debatter fra både Arbeiderpartiet, Høyre og flere til om at alle egentlig er enige om dette. Kanskje ville man nesten ha ønsket at man beveget seg enda mer mot nivået på 20 prosent, som de har som mål. Jeg synes dette ville være en veldig viktig impuls angående akkurat disse investeringene og omstillingsutfordringene vi nå har foran oss.

– Det fine med å justere en slik skatterate er at den påvirker økonomien på mange måter, og at vi ikke nødvendigvis vet hva som skal skje. Den norske økonomien er ikke sentralstyrt. Vi vet ennå ikke hvilke nye bedrifter som vil bidra med verdiskapning. Men vi vil tilrettelegge for et system som stimulerer verdiskapningen. Derfor er jeg enig i dette – som også er i konsensus med den internasjonale litteraturen – om at selskapsskatten er spesielt skadelig når den ligger på et veldig høyt nivå.

– Med personskatt må man nyansere litt. Siden vi er i situasjon av nedgang, kan et skattelette bidra til å få for eksempel konsumet til å gå opp og å stabilisere inntektene til husholdningene til en viss grad. Selvfølgelig er det også sant at man finner at multiplikatoren for skatt er typisk høyere blant de med lav inntekt enn for de med høyere inntekt. Da er det for eksempel viktig at vi har hevet frigrensen for personskatten og at de med lavest inntekt på en måte blir befridd fra skattesystemet.

– Faktisk kunne man tenke seg å gå enda lengre og innføre en såkalt negativ skatt for de med lavest inntekt. Dette vil stimulere aktivitet og det å være i jobb, og få folk til å være aktive i samfunnet, i motsetning til å være inaktive. Og da innfører man en ekstra margin som gjør det ekstra lønnsomt å ta seg en jobb i forhold til det å ikke ta en jobb. Dette kjenner vi også som negative income tax. Istedenfor å beskatte deg, subsidierer vi deg til å ta en jobb, og da kan enkeltindividet tenke seg at man får 20 prosent høyere lønn i stedet for en skatt, for å bruke et numerisk eksempel. Epson Phelps, som var en av mine veiledere på doktorgraden, foreslo dette systemet for fortsatt å gjøre det attraktivt selv for lave inntektsnivåer å ta en jobb, fordi det fortsatt vil være attraktivt å ta denne jobben, da man knytter dette subsidiet mot å være aktiv kontra det å ikke være aktiv.

– Men, for å gjøre det litt mer konkret for dere studenter, så ser jeg at noen av skattelettene som foreslås er litt ujevnt fordelt. Pensjonister får særlig mye ut av det nye statsbudsjettet, og det er selvfølgelig fint å være snill mot pensjonister. Samtidig kan man spørre seg om hvorfor det bare er pensjonister som skal få så store lettelser. Hva med yngre husholdninger? Da tenker jeg også på studenter. Mange i disse gruppene sliter med budsjettene sine, og hvis jeg da var deg ville jeg stilt spørsmålet om hvorfor yngre personer ikke skal få lik behandling som eldre, og hvorfor pensjonister skal bli særligstilt i forhold til alle andre, og spesielt i forhold til de yngre.

– Det andre spørsmålet jeg ville stilt i forhold til denne skattereformen er hvorfor det fortsatt er sånn at vi gradvis hever boligskatten. Jeg mener at boligbeskatning burde vært likestilt med all annen formue. Bredt sett vil jeg helst redusere beskatningen på andre former av kapital, spesielt produktiv kapital, og heller øke skattenivået for boliger i et nytilpasset system.