Flesteparten av de europeiske landene har lenge slitt med enorm arbeidsledighet. Budsjettkutt og skatteøkninger har blitt brukt som medisin. Men den økonomisk studien som sparepolitikken ble bygget på, ble avkledd etter at det ble oppdaget flere betydningsfulle feil.

Rop «Matematikk er kjedelig» i et klasserom, og sannsynligheten er høy for å bli møtt med erkjennende applaus fra elevene. Men i tillegg til å være kjedelig, kan faget også være farlig. Dette gjelder spesielt hvis man ikke regner riktig, som da en mikroskopisk regnefeil i 1962 ødela navigasjonssystemet til raketten Mariner 1, som følgelig måtte ødelegges. Fordi noen hadde glemt å sette en enkel strek over en bokstav, ble et fartøy som opprinnelig var ment til å fly forbi Venus, skutt ned etter knappe 4 minutter og 53 sekunder.

Lignende feil er også begått av økonomer, som da Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff fra Harvard i 2010 lanserte sin studie «Growth in a Time of Debt» (ofte bare referert til som Reinhart-Rogoff). Temaet for studien var sammenhengen mellom tre variabler: offentlig gjeld som en andel av bruttonasjonalprodukt, økonomisk vekst, og inflasjon. Det Reinhart-Rogoff viste, var at hvis den offentlige gjeldsandelen i et land steg til 90 prosent, ville den økonomiske veksten bli negativ, mer spesifikt –0.1 prosent.

Reinhart og Rogoff hadde opprinnelig ikke lansert datasettet som studien deres var basert på, men etter flere forespørsler, ble den etter hvert gjort tilgjengelig for økonomer fra University of Massachusetts Amherst. Det skulle vise seg å ha enorm betydning. Da disse økonomene prøvde å gjenskape studien ved hjelp av datasettet, var de ikke suksessfulle. I stedet avslørte de flere metodefeil, blant annet at Reinhart og Rogoff hadde gjort flere selektive utelatelser av gjeldstunge land, samt at de hadde brukt en type statistisk vekting som i beste fall kan omtales som «ukonvensjonell».

Regnefeil endret konklusjonen

Den viktigste oppdagelsen var derimot en kodefeil som hadde enorm påvirkning på studiens konklusjon. Da feilen ble rettet opp, forsvant 90-prosentsgrensen. Det viste seg at vekst på dette gjeldsnivået ikke var –0,1 prosent, som tidligere hevdet, men heller 2,2. Feilen var betydelig, fordi den slo hull i teorien bak sparepolitikken i Europa. Ifølge det opprinnelige argumentet var sparetiltak nødvendig for at den økonomiske veksten i Europa ikke skulle stoppe opp. Men det studien egentlig viste etter at kodefeilen ble fikset, var at land faktisk kan ha stor offentlig gjeld, uten at det har noen kraftig påvirkning på veksten; altså det motsatte av den opprinnelige påstanden.

For å forstå hvorfor dette har betydning, er det viktig å vite hvor kraftig innflytelse studien har hatt på offentlig budsjettpolitikk. Da Paul Ryan, den republikanske lederen av budsjettkomiteen i Representantenes hus i USA, la frem sitt kontraktive budsjettforslag i 2013, var Reinhart-Rogoff den eneste siterte studien i forslaget. For mange høytstående politikere i Europa, inkludert EU-kommisær Olli Rehn og den britiske finansministeren George Osborne, ble den brukt som begrunnelse for den enorme sparepolitikken som har blitt ført i Europa.

Sparepolitikk, på engelsk bare omtalt som «austerity», er virkemidler som har som formål å redusere offentlige budsjettunderskudd. De mest sentrale av disse virkemidlene er kutt i offentlig forbruk og skatteøkninger. Ifølge flere høytstående politikere i Europa i de siste årene var dette ikke bare det beste virkemidlet for å reversere den pågående krisen, men også det eneste. Men som regnefeilen avslørte, ble disse tiltakene solgt på falske premisser. For det teoretiske fundamentet de hvilte på, var mildt sagt vaklende.

Økonomene som oppdaget feilene og dermed slo hull i dette fundamentet, kunne derimot ikke skryte på seg den samme enorme innflytelsen som Reinhart-Rogoff opplevde. Europa stilte seg likegyldig. Kuttene fortsatte, skattene økte ytterligere, og målet om budsjettbalanse var fremdeles gjeldende. Resultatet var katastrofalt. Sparepolitikken har hatt liten effekt annet enn å forlenge jobbsøkerkøen. Per dags dato har Hellas – et av de kraftigst rammede landene – en arbeidsledighet på over 25 prosent, som er høyere enn under den store depresjonen i USA på 30-tallet, mens arbeidsledigheten blant unge i Spania er på nesten 50 prosent.

En økonomi er ikke en husholdning

I 2010 skrev Erling Røed Larsen, professor i samfunnsøkonomi på BI, en kronikk med tittelen «Gjeld er bra», hvor han sa følgende: «Å være opptatt av budsjettbalanse når arbeidsledigheten er skyhøy, er som å uroe seg over en flekk på skjorten når du har mistet kontrollen over bilen på ren is.» Det Larsen mente, er at selv om budsjettbalanse er viktig i det lange løp, finnes det et unntak i krisetider. Hvis man er i en resesjon, kan det faktisk gjøre situasjonen verre.

Det som er viktig å forstå om sparepolitikken i Europa, er at den lenge har hatt en undertone som er like mye basert på moral som økonomi. Velferdskutt og skatteøkninger har blitt presentert som nødvendig medisin for land som har levd for lenge over evne. Av sentrale europeiske politikere ble sparepolitikken solgt som et smertefullt, men nødvendig tiltak for å seile tryggest mulig gjennom den verste økonomiske stormen på årtier. Dette var et budskap som ble understreket kraftig i 2010, da den italienske arbeidsministeren Elsa Fornero brast i gråt på TV mens hun annonserte sparetiltak på svimlende 30 milliarder euro. Italias innbyggere, som på den tiden ble ledet av en teknokratisk regjering, ble bedt om å ofre seg.

Etikk og moral er derimot en lite signifikant del av økonomifaget, som i stor grad er mer opptatt av matematiske modeller. De som er villige til å åpne lærebøkene, oppdager at dette er modeller som gir liten grobunn til å kutte offentlig forbruk i krisetider. At dette i liten grad ikke erkjennes av Europas politikere, ser i stor grad ut til å skyldes en kraftig misforståelse av en grunnleggende makroøkonomisk sammenheng.

Økonomien slik forkjemperne for sparepolitikk ser den, er ikke veldig ulik en husholdning: man har et inntekts- og forbruksnivå, og hvis sistnevnte blir høyere enn førstnevnte i én periode, blir det nødvendig å spare i den neste. Slike metaforer kan ved første øyekast virke banale, men de er nyttige for å forstå en økonomi. Virkeligheten er ikke bare uhorvelig kompleks, men også fulle av distraksjoner som god modell evner å viske bort. Men metaforen er feil. En økonomi er nemlig ikke én husholdning, men heller flere. Dette er en betydelig forskjell som til syvende og sist er viktig, fordi den avslører en sentral, men ofte misforstått økonomisk sannhet: én husholdnings forbruk er den andres inntekt, og den andres forbruk er den førstes inntekt.

Av dette kan det utledes at hvis det oppstår en situasjon hvor alle reduserer forbruket samtidig, vil det også da bety at alles inntekt reduseres, noe som skaper en depresjon. I verste fall blir ikke en gang målet om reduserte underskudd nådd, fordi skatteinntektene synker som en følge av den økte arbeidsledigheten. Innbyggere som blir beskyldt for å leve over evne, blir fratatt evnen til å forsørge seg selv, noe som igjen påvirker staten negativt.

Spareparadokset

I makroøkonomi er denne sammenhengen, best kjent som «spareparadokset» (på engelsk: «paradox of thrift»), ikke nødvendigvis en selvfølgelighet. Blant økonomer som tilhører flere skoler, blant annet den nyklassiske og den østerrikske, er den bestridt.

Det hevdes blant annet at paradokset ikke vil holde i et land med en åpen økonomi, fordi sentralbanken vil senke renten og bidra til et valutakursfall. Dette vil igjen øke eksporten i økonomien, fordi varene landet tilbyr vil bli billigere i utlandet. I teorien kan dette være veien ut av krisen. Men her er euroen et problem. Hadde landene i eurosonen hatt hver sin valuta, kunne de svake landene, som Hellas, devaluert seg mot de litt mindre svake, som Tyskland. Per dags dato er det derimot dårlige odds for at noen land forlater euroen.

Det er også et annet problem: ingen europeiske land har egentlig noen andre velfungerende økonomier å devaluere seg mot, siden praktisk talt alle fører sparepolitikk. I tillegg er de nominelle rentene i Europa historisk lave (og i noen tilfeller negative), slik at rentenedsetting blir vanskeligere, eventuelt umulig. Pengepolitikken kan med andre ord ha utspilt sin rolle i Europa.

Et annet argument mot paradokset, er at den reduserte etterspørselen som følger av sparingen vil resultere i lavere priser, som kan ha positiv effekt på forbrukt. Dette forutsetter derimot at priser er fleksible. I virkeligheten kan de være trege, for om sparepolitikk er vanskelig å selge, er lønnsreduksjoner praktisk talt umulige. Den beste måten å senke dem på i en krisetid, er å holde dem stabile og la inflasjonen redusere den reelle kjøpekraften. Problemet i Europa er derimot at håpet om inflasjon er svakt, og at deflasjon er mer sannsynlig.

Religion, ikke vitenskap

Flere år etter at Reinhart-Rogoff ble diskreditert, er sparepolitikken fremdeles gjeldende i Europa. Den største pådriveren har vært Tyskland, som ofte viser til egen suksess som bevis for politikkens suksess. Men tallene viser at tyskerne faktisk er blant de mindre sparsomme i Europa. Faktisk er det en sterk, negativ sammenheng mellom hvor mye europeiske land har spart og hvor høy den økonomisk veksten innad i landene har vært. Korrelasjon er ikke lik kausalitet, men hvis forkjemperne av sparepolitikerne skulle hatt et godt argument, burde ikke sammenhengen gått den andre veien?

Reinhart-Rogoff var ikke den eneste studien som argumenterte for sparepolitikk. I 2009 ga økonomene Alberto Alesina og Silvia Ardagna ut «Large Changes in Fiscal Policy: Taxes Versus Spending», som viste at reduksjon av offentlige budsjettunderskudd ofte blir fulgt av økonomisk vekst. Også den studien har blitt kritisert, uten at det har hatt noen markant effekt på Europas politikere. Faktisk ser det ut til at sparepolitikkens forkjempere har bundet seg til masten med nærmest religiøs dedikasjon, mens europeere flest har blitt kastet til sjøs.