Studenter ble nektet inngang til Vest–Sahara for å demonstrere for frigjøring. De mener Norge og det internasjonale samfunnet har gjort for lite.

– Det er verdens mest politisk undertrykte land, og det virker som om media ikke bryr seg. Vi bestemte oss for å sette det på agendaen ved å reise ned dit selv, sier Ådne Madsen, som er én av de tre NHH-studentene i delegasjonen på nesten 70 studenter.

Han får støtte av Lasse Fredheim, som studerer sammenlignende politikk ved Universitet i Bergen. Han forteller om et liv veldig forskjellig fra det vi lever her.

– Det er veldig mange mennesker som ikke engang får lov til å bo i sitt eget land, og det sier seg selv at både Norge og det internasjonale samfunnet har gjort for lite, sier Fredheim.

Både Fredheim og Madsen irriterer seg over hvor lite Norge gjør for å frigjøre okkuperte Vest-Sahara.

– Det virker som det er et kompromisspill der ingen tør å gjøre noe skikkelig når de kommer til makten. Vi kunne startet med å anerkjenne Vest-Sahara som en egen stat, eller i hvert fall krevd en folkeavstemning. Vi kan ta det opp i FN eller EU. Vi kan få flere land med på saken. Og alle står for det, men ingen tør å gjøre noe, sier Fredheim.

– Det burde også bli lagt et internasjonalt press. Vest-Sahara ønsker en folkeavstemning for selvbestemmelse, men både Frankrike og Marokko forhindrer dette, sier Madsen.

Kom seg ikke inn i landet

Delegasjon med guttene ble nektet inngang til landet.

Vi ble stoppet ved den siste grensebyen. Her ble vi fortalt at vi ikke fikk lov til å kjøre videre. sier Fredheim.

Ungdommene kjente til vanskelighetene med å komme seg inn i landet, og benyttet seg av en annen vei.

-Vi kom inn fra Nord. Vest-Sahara ligger helt sør i Marokko, så vi kjørte nord og nedover. Det er en ganske vanlig grense som er kjent for å være en av de letteste måtene å komme inn i landet på, sier Fredheim.

De kjørte et stykke før de bestemte seg for å overnatte i en by. Her ble de imidlertid ikke tatt godt imot.

– Vi prøvde å forklare at vi ikke ville kjøre bil hele natten,  men de nektet å la oss sove i byen. Til slutt kom det en pansret minibuss med politimenn som prøvde å kaste oss ut. De kom fult bevæpnet, med skuddsikker vest og MP5 automatvåpen rundt magen og ba oss forlate byen, sier Fredheim.

Hemmelig politi

Videre forteller Fredheim at de ble forfulgt av hemmelig politi.

– Vi hadde sivilpoliti som fulgte etter oss gjennom hele natten og den påfølgende dagen. Vi tror de holdt et øye med oss resten av turen. Hver gang vi stoppet stod det en bil både foran og bak oss.

Det var sivilpolitiet. De fløyta og vifta på oss, slik at vi måtte kjøre videre. De hadde full kontroll på hvor vi var til enhver tid, sier Fredheim.

Skapt oppmerksomhet

Til tross for at guttene ikke kom inn i landet, følte de at det var verdt å ta turen.

Vi har fått mye oppmerksomhet, og vi har lært veldig mye om konflikten. Uriks hadde sending om konflikten. VG, DB, AP samt en rekke lokalavviser lagde oppslag. Sånn sett har vi lyktes, sier Madsen.

Ifølge Fredheim stopper Marrokkansk politi alle de mistenker har politiske motiver til å møte lokalbefolkningen.

– De prøver å holde innreise og utreise under kontroll fordi de er redde for at verden skal få vite om forholdene i Vest‐Sahara, sier Fredheim.

–Vil dere reise tilbake?

– Jeg tror det blir vanskelig.

Myndighetene der har tatt bilde av passene våre så de vet hvem vi er hvis vi reiser ned dit. Men jeg ble trigget til å reise inn i landet og faktisk se hvorden det faktisk er å møte lokale folk. Det er noe helt annet å lære om konflikten av dem som bor der og faktisk kjenner den på kroppen. Vi reiste tilbake til trygge Norge, mens de som møtte oss der nede må fortsette livet der nede, sier Madsen.