K7 Bulletin introduserer et nytt debattformatt. I hver utgave inviterer vi to deltakere til å argumentere for eller imot en problemstilling. I den første debatten spør vi følgende: Bør kommuner tvinges til å slå seg sammen?

JA: Ove Vanebo, medlem av Minervas redaksjonsråd og tidligere leder av Fremskrittspartiets Ungdom

Da Norge konstituerte det moderne lokale selvstyret gjennom formannskapslovene av 1837, ble den kommunale oppdelingen utformet etter inndelingen av prestegjeldene. Det ble etablert 355 landkommuner, omtalt som herreder, og 37 bykommuner, dvs. 392 kommuner i alt. Idag er det naturligvis langt bedre samferdselsløsninger og digital kommunikasjon enn den gang, som gjør at man ikke er så avhengig av kommunegrenser: Tjenester kan utføres fra lang avstand, og det er mulig å frakte folk rundt. På tross av dette har Norge i dag 428 kommuner, langt flere enn i 1837. Norge har flere kommuner enn Sverige og Danmark til sammen.

I en rapport utarbeidet for NIBR i 2002, prøvde forskere å dele opp landet etter bo‐ og arbeidsmarkedsregioner, der kommunene brukes som grunnenheter, og man ser på pendling og reisetid. Pendling har utgjort hovedkriteriet, men ble justert av reisetiden, i tillegg til at det ble satt en grense for hvor langt fra sentrene man ville sette yttergrensene. Resultatet ble at man kunne skimte 161 enheter. I et intervju fra 2011 uttalte by‐ og regionsforskeren bak rapporten, Dag Juvkam, at selv dette tallet var for høyt som grunnlag for kommuneinndeling, og at man kunne klare seg med enda færre kommuner.

Tilbyr småkommunene noe som er så viktig at de bør forbli små? Noen trekker frem at de viktigste aspektene ved småkommunene handler om lokaldemokrati, engasjement og folkestyre. De demokratiske effektene er selvfølgelig viktige, men undersøkelser viser liten forskjell mellom kommunene når det kommer til deltakelse, tilhørighetsfølelse og mulighet for påvirkning. Faktisk skriver forskeren Terje Hansen at «disse forskjellene er […] små, og til dels overraskende små i forhold til de utbredte forestillinger man har om at som demokratiske institusjoner er små kommuner de større fullstendig overlegne.»

Andre trekker frem at små kommuner har innbyggere som er mer tilfredse med kommunens tjenester. Men kompenserer man for ekstra økonomitilskudd småkommunene får, og befolkningssammensetningen, er det lite som tyder på noe fortrinn her.

Jeg mener det bør gjennomføres kommunereform av flere grunner. Selv om jeg ikke tror det er mulig å spare mye penger, viser grundige analyser fra både Statistisk sentralbyrå og Telemarksforskning at det er mulig å effektivisere og få stordriftsfordeler. Alle kommuner er nødt til å ha en minimumsbemanning og en administrasjon, og i mange tilfeller får man ikke til en fornuftig ressursbruk – f.eks. ved at det ansettes en ressursperson i full stilling selv om det bare er behov for en halv stilling. De minste kommunene bruker nesten tre ganger så mye på lege­tjenester per innbygger som gjennom­snittskommunen.

Det viktigste argumentet for større kommer er trolig bedre faglighet. I dag er det vanskelig å rekruttere kompetent personell til småkommuner. Det skaper dårlige fagmiljøer, blant annet innen barnevern. I tillegg gjør det tjenestene sårbare overfor for eksempel sykdom blant personalet. Det er ikke tilfeldig at både Utdanningsdirektoratet og Barneombudet har ytret bekymring for manglende fagpersonell i mindre kommuner. Det bør bekymre flere.

Spørsmålet er dermed ikke om, men når kommunesammenslåing vil skje.

NEI: Erling Laugsand, leder i Senterungdommen

Regjeringen, med statsråd Jan Tore Sanner i spissen, hevder hardnakket at norske kommuner må slås sammen for å gjennomføre en demokratireform. Det burde være åpenbart for de aller fleste at det er absurd å skulle gjennomføre en såkalt demokratireform ved å overstyre nettopp lokaldemokratiet og slå sammen kommuner med tvang.

I Senterungdommen er vi ikke mot at kommuner skal slå seg sammen så lenge det er et ønske fra de som bor i den enkelte kommune. Forskjellen på oss og regjeringa er at vi har tillit til at dette er noe folk i de ulike kommunene vil være i best i stand til å avgjøre selv. Senterungdommen mener de grunnleggende prinsippene for en kommunesammenslåing må være fakta, folkeavstemming og frivillighet.

Det har i debatten om kommunesammenslåing vært brukt en lang rekke forskjellige påstander som argument for kommunesammenslåing, alt fra mål om økonomisk innsparing til problemer med rekruttering. Gang etter gang har det vist seg at disse påstandene mangler rot i fakta når man går mer i dybden på utfordringene. Folk er for eksempel mest fornøyde med tjenestene i de små og mellomstore kommunene. Vi kan gjerne diskutere kommunesammenslåing, men da må vi ta utgangspunkt i fakta og debatten må være ærlig på fordeler og ulemper ved en sammenslåing.

Senterungdommen mener lokale folkeavstemminger er en forutsetning for en eventuell sammenslåing. For oss er det et grunnleggende prinsipp at det er den som har skoen på som vet best hvor den trykker. Det sier mye om manglende selvtillit på vegne av egne argumenter når man ikke stoler på at man kan vinne frem i en åpen debatt og en eventuell folkeavstemming, men hele tiden truer med tvang og sammenslåing uansett.

Kommuner er mer enn bare administrative enheter på statsrådens kart. Mange steder er identitet, lokalsamfunn, kultur og lokalkunnskap nært knyttet sammen med dagens kommuner. Det kan man selvsagt like eller mislike, det er nå en gang slik. Derfor mener Senterungdommen at lokal forankring, deltakelse og medbestemmelse er forutsetninger for vellykkede sammenslåinger. En ny kommune som er blitt til etter tvang vil stille svakere fra start, enn en der innbyggerne sammen har fått avgjøre veien framover. Det er de som bor i kommunen som føler eierskap til eget lokalsamfunn, som investerer tid, krefter og penger der. Da må de også føle eierskap til en sammenslåingsprosess, noe som vil være umulig dersom det brukes tvang.

Et levende lokaldemokrati handler om å ha tillit til at folk lokalt kan ta gode beslutninger for sine lokalsamfunn. Tillit til at de kan ta ansvar for barnehager og grunnskolen, for næringsutvikling og kulturliv, for pleiehjelp til besteforeldrene våre den dagen de trenger det. Vi i Senterungdommen har denne tilliten til folk og til lokaldemokratiet. Derfor sier vi nei til tvangssammenslåing av norske kommuner.