Fra et klamt fjøs til en tom Mintu-flaske – det var flere faktorer som spilte inn da vi fikk kjenne varmen fra Jusrevyen.

For det er liten tvil om at man får en anelse mer intim tilknytning til revyen, enn hva vi er vant med på NHH. Men noe virket umiskjennelig likt idet åpningen satte i gang. Både lydspor og dansetrinn? Vel, vel. En slurk øl og det hele glemmes i det en kjent gutteroms-pønker med ambisjoner om å dra til Mars står selvsikkert på scenen (Stian Bjørhovde Kavli),. Meget godt at dette blir tatt slik på kornet, da enhver person kan se at enveisbillett til den røde planeten kun appellerer i filmsammenheng. «Vi må lytte» ljomer det i det Fjøset, som allerede nå begynte å ligne en badstue.

Så kom det søte lyder fra stabburets høyttalere. Få lydspor på youtube gjør en skapkommunist så glad som «one hour of Soviet Communist music». Tannleger, frykt og Sovjet har vært synonymer for de fleste studenter på ett eller annet tidspunkt, og med et passende blodrødt scenelys i det doktor Kommunist går i gang den drill og tang, gliser vi bredt med betent tannkjøtt og feilvokste jeksler. Men gliset avtok noe i det nummeret ikke eskalerte videre. Med potensiale til å utdype seg i det brutale utgangspunktet som fikk publikummere til å trippe i foroverlent posisjon i vente på blodsprut og lemlestelse, var det et lite antiklimaks i det nummeret avsluttet med en lettbeint rømning fra venterommet. Dessverre var dette noe vi opplevde at gjentok seg et par ganger for mye, at et veldig godt utgangspunkt ikke ble utnyttet når tiden er inne for sketsjens punch.

Likevel lot vi oss rive med gang etter gang. Piker i uniform fremstår ofte appellerende, og med et blodig instinkt skjult med uskyldige dådyr-øyne, klarer den halvannenmeter høye blondinen (Kristin Birgitte Hunderi) å få oss til å spekulere i hva den nye kvinnelige spesialstyrkens motivasjon egentlig er. Den makabre tematikken fortsetter i det en tungsindig lesehest med fakultetets bibel i hånden (Anna Louise Borge) setter i gang med en kaprende ballade om vennelengsel. Å kombinere venner og toppkarakterer er viden kjent som en krevende sjongleringskunst, men igjen viser det seg at påtvungent sigarett- og øl-misbruk ikke er løsningen. Tryggheten jenten finner i paragrafene vekker en sorgfull gnist blant oss, men det skal sies at Norges Lover sjeldent er det vi sveiper etter på Tinder.

En dagsaktuell løsning på et krevende studieliv derimot, er horeri. Hvem som er de virkelige studenthorene her i byen er ikke alltids like innlysende, men skuespillerne gir et jovialt innblikk i rekrutteringsprosessen fokuserende på studentenes fordeler (pupper og lår) og ulemper (vi er lut fattige).

Andre akt var noe eget. Det var ikke stort mer en ett drops og en kvelt «Karlson på taket» (Anna Louise Borge) som skulle til før vi nærest ramlet av stolene i fryd og begeistring over hvor langt absurditeten med en død Karlson hengende fra taket ble dratt.  Å ha en skuespiller hengende fra taket var tilsynelatende et nymotens påfunn i Fjøset, og det til vår store fornøyelse. Barneskuespillets sjef (Henrik Hammersland) klart på en merkverdig måte å fremstille det som naturlig at showet måtte fortsette på tross av en livløs skuespiller.

Det belastende momentet ved å gå inn på Studentweb tre uker etter man antakeligvis har prestert middels, gjøres gjennom en versjon av «Styggen på ryggen» (Stian Bjørhovde Kavli), og klarte overbevise om at heller ikke på Dragefjellet er «ditt beste godt nok».

Gledelig var gjensynet med det absurde i senere deler av andre akt, og den lamme «vinholderen» (Henrik Hammersland) kan saktens sies å demonstrere dette godt, med en deilig eim av politisk ukorrekthet. Denne eimen dukker opp igjen hos beklagende, men tilsynelatende lite angrende politikere.

I det fulle og hele koste vi oss på revy. Men det er ingen tvil om at ved en såpass mye mindre produksjon, både på menneskelige og kapitalressurser, skorter det på profesjonaliteten. Revy «Le når du mener det» klarer tidvis å sjokkere med sarkastiske og mørksindige vendinger, og får publikum med seg på disse. Gamlehjemmets beboere (Sondre Vegheim og Anna Louise Borge) med en trang etter moro, den eksentriske Tinder-utforskende moren (Viktoria Vermedal), den smått homofile jordfaren Eilert (Sondre Vegheim) og en adjektivsøkende Tore på sporet (Henrik Hammersland) var alle folkekjære, overbevisende karakterer. Fortsatt skulle vi gjerne sett mer overraskende avslutninger på flere av numrene hvor vi allikevel lo, og mente det.

Skuespillere: Stian Bjørhovde Kavli, Henrik Hammersland, Sondre Vegheim, Viktoria Vermedal, Anna Louise Borge og Kristin Birgitte Hunderi.

Foto: Jon Danielsen