Altmuligmannen om alt mulig

By |2018-09-21T11:16:53+00:0010:53, september 21st, 2018|Magasin, Portrettet|

Trond-Viggo Torgersen har hatt uendelig mange roller. Selv mener han at tilfeldigheter har gjort at han har snublet oppi ting.

En regnværsdag treffer vi Trond-Viggo Torgersen over en kopp kaffe i Bergen sentrum. En skulle tro mannen vi kjenner som alt fra lege til musiker, komiker, programleder og barneombud, alltid er på jakt etter det grønnere gresset på den andre siden. Likevel mener han at lykken ikke er å løpe etter karriere og penger.

Nysgjerrigtrond

Torgersen fullførte legestudiet i 1971.

– Jeg strevde med å komme inn på medisin, så da jeg først kom inn, så tenkte jeg at dette her skal jeg i hvert fall få til!

Han forteller at han ikke var god i alt på studiet, men at han var og fortsatt er veldig nysgjerrig. Som student trengte Torgersen penger. Han søkte derfor jobb i NRK da de holdt til like ved skolen. Der fikk han jobb som «hallodame,» altså kanalvert. Senere ble han spurt om han kunne bidra med andre ting. Som utdannet lege begynte han å forske på blandings-feltet mellom psykologi og medisin.

– Det var jeg ikke noe god på, så jeg tok jobb som bedriftslege, sier han.

Plutselig fikk Torgersen en henvendelse fra departementet om han kunne tenke seg å søke på stillingen som barneombud. Selv om han aldri hadde tenkt på det før, takket han ja, og begynte å pendle til Oslo.

– Jeg lærte ekstremt mye i den tiden, men når man velger noe så taper man noe annet, forteller han og innrømmer at en del hjemmetid med barna gikk bort.

Snømåker

– Blir det ikke stressende å ha så mye i hodet?

– Det er hyggelig stress på en måte, smiler han og forteller at han har oppdaget etter hvert at han er en litt engstelig person.

– Jeg gruer meg litt mer til ting enn jeg burde. Men så er jeg flink til å mestre og å få ting til med nerver, for det piffer meg opp på en måte.

Torgersen har mye planer den neste uken, men sier han ikke tenker på det nå.

– Jeg prokrastinerer. Når det er mye å gjøre gjelder det å finne en metode for at alt ikke skal hope seg opp, forteller han og sammenligner det med å måke en haug med snø foran seg.

– Jeg måker litt og lar det smelte, så måker jeg litt til.

Menneskelige feil

På et tidspunkt fikk Torgersen nok, og slet med angst. Han roser kona si for gode samtaler, men fikk også profesjonell hjelp. Angsten henger til tider litt igjen, men Torgersen synes det å være fri for engstelse høres fryktelig kjedelig ut.

– Da blir man ikke like glad etterpå når man har fått det til.

Torgersen forklarer videre at han, som alle andre, har gjort noen feilvurderinger i legeyrket sitt.

– Jeg har overdiagnostisert noen mennesker. Etterpå så tenkte jeg at det var fryktelig dumt, men hva skulle jeg ha gjort? Jeg prøvde så godt jeg kunne, men det er ubehagelig å vite at man har utsatt noen for plager. Det var ment godt, men det gikk galt. Mennesket gjør feil hele tiden.

Torgersen anbefaler å øve litt på det man skal gjøre når man gjør noe feil.

– Da er det egentlig bare å stå for det og beklage, og prøve å finne ut hvordan jeg kan gjøre det bedre neste gang for å mildne ubehaget.   

Stiftemaskiner i Frankrike

Neste uke skal Torgersen og kona en uke på ferie til Sør-Frankrike, der de har kjøpt seg en leilighet i en liten by.

– Det høres veldig flott ut når man sier man har fått seg et sted i Frankrike, det høres nesten ut som et lite slott. Men det er egentlig en lusen liten leilighet som vi har pusset opp i en liten bygård, i en bitte liten by, forteller Torgersen.

Selv om han innrømmer at det var lettere å lære seg språk som ung, forklarer Torgersen at han holder på å lære seg fransk.

– Vi trengte å kjøpe en stiftemaskin da vi pusset opp leiligheten, og da lærte jeg meg ordet «agrafeuse». Jeg brukte ordet i en butikk, og det var veldig tilfredsstillende siden jeg ble forstått, smiler han spøkefullt.

Dø med et «poof»

På spørsmål om når han tenker å ta det fullstendig med ro, svarer Torgersen at han tror at det å ta det helt med ro ikke er lurt.

– I utgangspunktet skal jeg ha denne jobben i NRK til jeg blir 70 år, som er fire år til. Etter det må jeg tenke nytt. Den største utfordringen når man blir eldre er å holde både hjernen, kroppen og det sosiale i fart. Jeg skal ikke bli bedre til noen ting, men jeg skal heller ikke bli dårligere til noen ting, forteller han.

Også planen for avslutningen har Torgersen klar:

– Planen min er egentlig å være helt jevn fremover også plutselig dø, sånn «poof». Hvis det går an da. Hvis ikke får jeg bare ta det som det kommer.

(Visited 179 times, 1 visits today)
20