Hva skjer når en journalist blir med på en trippeløkt? Svette, RPM og drømming om pizza.

Ideen kom i sommer: Hva om vi sender en utrent journalist på triatlontrening? Det kunne jo blitt morsomt. Hvem vil ikke lese om en stakkar som må lide seg gjennom noe sånt? Men utrente journalister vil ikke trene triatlon. Så jeg sender meg selv. Det må da gå an?

Formen min er relativt god, men noen triatlonutøver er jeg ikke. Vi skal svømme, sykle og jogge i til sammen to og en halv time. Dagen før slår det meg: Jeg har aldri hatt en så lang treningsøkt før i hele mitt liv. Jeg lurer på hvor mye jeg bør spise.

Jeg hiver i meg noen pannekaker og en banan. Det må være nok, tenker jeg, og håper stille at jeg ikke kollapser halvveis i økten. Jeg er nemlig den type menneske som er konstant sulten, selv på de dagene jeg ikke trener, så bekymringen for at jeg skal ende opp med å gå på tomgang er reell.

På veien til studentsenteret går jeg forbi Peppes, og vet plutselig hva jeg burde ha skrevet om.

Jeg møter gutta i gardoben. De er godt trent. Det er sixpacks og minimalt med fett. Jeg titter ned på magen og erindrer en behagelig sommer.

Vi starter med svømming. Jeg legger meg i nybegynnerbanen, men merker fort behovet for å vise meg frem. Sakte, men sikkert beveger jeg meg opp til de mest erfarne. Triceps brenner, men jeg nekter å gi meg. Ikke faen at de skal se på meg som en lat journalist. Finn fram din nordtrønderske påståelighet, tenker jeg.

Drømmen om pizza
Etter svømmingen blir det spinning: Seks ganger seks minutter intervall. Herregud. Jeg minnes de gangene jeg tenkte at fire ganger fire er for mye.

Foran meg sitter en av Triathlon-gutta, Mathias R. Stene, og snakker om Oslotrippelen.

– Først løper de et helt maraton, deretter et halvt maraton, og så til slutt er det en mil. Det kunne vært kult å være med på, sier Stene.

Dette er åpenbart en annen liga enn den jeg befinner meg på. Jeg tar meg selv i å drømme litt om pizzaen jeg skal spise ikveld. Det sier jeg ikke høyt.

Jeg svetter som en gris, og er glad for at jeg har tatt på meg sorte klær. Motivasjonen daler, men plutselig tar fotografen et par bilder av meg. Det hjelper, og jeg noterer i hodet at jeg fra nå av alltid skal ha med fotograf på trening.

Spillelisten er utrolig kul. Jeg er så sliten at jeg ikke oppdager at Florence and the Machine er på høyttalerne før sangen nesten er over. Senere kommer Rage Against the Machine og «Guerilla Radio». Jeg digger det og sykler som bare faen.

Overraskende morsomt
Vi blir bedt om å holde en frekvens på 100. Jeg aner ikke hva det betyr, men titter ned på sykkelen og ser det står «RPM». Jeg antar det er det de snakker om.

Tallet på sykkelen min viser 80. Jeg gasser på, og kommer opp i 95. De andre har lent seg fremover, mens jeg sitter mer oppreist. Vel vitende om at jeg er en amatør i selskap med profesjonelle, velger jeg å etterligne dem.

Halvveis i den første intervallen oppdager jeg at RPM har sunket til 55.

– Hvis det blir vanskelig, kan du bare sette ned girene. Et gir på én sykkel er ikke nødvendigvis det samme på en annen, så ikke sammenlign deg med de andre, sier Thomas André Hansen, leder av NHHI Triathlon.

– Fra nå av er det der din sykkel, legger han til.

– «Fra nå av»? spør jeg, litt høyt, og folk ler.

Mener han at jeg skal gjenta dette? Dette skulle jo være en éngangsting, men jeg tar meg selv i å synes at dette faktisk er morsomt.

Vil ha med jenter
Etter syklingen tar vi en joggetur rundt Store Lungegårdsvannet. Energien i kroppen har begynt å avta, men jeg tenker at jeg ikke kan gi meg nå. Jeg legger meg med de som er fremst, i håp om å se ekstra sprek ut.

Jeg stiller noen spørsmål til Hansen, som forteller at ideen til NHHI Triathlon oppsto under fadderuken. Han sier de ønsker å være en gruppe for alle.

– Det er nok mange som tror en trippeløkt er tøft, men vi ønsker å vise at det er mulig for de fleste. Folk må forstå at triatlon er langvarig, men med middels tempo. Det skal være lav terskel for å være med, sier Hansen.

På treningen er det bare gutter. Hansen sier de ønsker at flere jenter blir med, et poeng jeg har hørt flere ganger i dag. Jeg kan ikke gjøre annet enn å si meg enig. Av flere grunner.

Økten avsluttes et par meter før jeg går tom for energi. Det har vært tungt, men givende. Gutta har rett: Dette er ikke en eliteting. Jeg trodde dette skulle være noe jeg slet meg gjennom én gang, men tar meg selv i å vurdere gjentakelse.

Vi gir hverandre «high fives» og er alle enige om at dette var kult. Turen går videre til garderoben, hvor jeg spiser proteinsjokoladen jeg har drømt om i flere timer. Noen av guttene begynner å avtale sykling i morgen. Jeg begynner å skjønne hvorfor de virker så godt trente.

NHHI Triathlon har åpne treninger jevnlig. Følg dem på Facebook for mer informasjon.