Farlig utvikling: Oljen har gitt Norge 30 år med historiske muligheter. Hva sitter vi igjen med etter de 20 første?


I 1994 vant Norge førstepremiepotten. Glem OL – dette var året da oljepengene fosset inn over kysten og gjorde staten gjeldfri. Det var også året da Kina reformerte bankene, senket skatten og giret økonomien for utenlandshandel. Olje og asiatisk vekst ble et historisk lykketreff: I tiden som fulgte tredoblet Norge utgiftene på statsbudsjettet, samtidig som nordmenn nøt godt av at fattige kinesere holdt prisene nede.sitat
Perioden er selvfølgelig et historisk unntak. Dersom Finansdepartementet har regnet riktig, vil staten gå med underskudd igjen etter 2024. Fryser vi kvalitetsutviklingen i velferdstilbudene, kan vi kjøpe oss ytterligere ti år til. Uansett hva vi gjør: Når blåmandagen kommer med skatteskjerpelser eller kutt, vil vi sannsynligvis se oss tilbake og spørre: Hva fikk vi egentlig til?

Brukte vi den historiske rikdommen til å utvikle en verdensledende skole? Eller i alle fall ett av verdens 10 beste universiteter? Bidro vi til å løse klimakrisen ved å satse massivt på fornybar energi? Kanskje bygget vi svært vakker arkitektur? Senket vi skattene for å styrke konkurranseevnen i næringslivet? I det minste sørget vi vel for å ha velfungerende veier? Og ingen måtte vel bo på gaten?

aa

Noen vil kanskje slå seg på brystet for Operaen i Bjørvika. Ellers virker resultatene ganske puslete. Norske elever gjør det middelmådig i internasjonale sammenligninger. Vårt beste universitet rangeres på 185. plass. Månelandingen på Mongstad endte i politisk totalhavari. I 2013 konkluderte World Economic Forum med at Norge hadde de dårligste veiene i Vesten. Bedriftskatten er den høyeste i Norden. Siste telling viser at 6259 nordmenn er bostedsløse. Flertallet av disse har et alvorlig rusproblem. Det er lov å håpe at alt dette vil bli dramatisk forbedret de ti neste årene, men jeg innrømmer at jeg tviler.

Tar folk i 2024 en kikk på årets statsbudsjett, vil de kanskje tenke at dette hadde en naturlig forklaring. Ingen av de nevnte utfordringene virker være særlig høyt prioritert. Kultur, høyere utdanning, grønn teknologi og samferdsel utgjør mindre enn 8 prosent av utgiftene i år. Kommunene, som betaler for sosialhjelp, boligtiltak og skole, får litt under det dobbelte.

tr

Perspektivmeldingen 2013, figur 8.3

Derimot går mer enn hver tredje krone til ytelser og trygd. I fremtiden gir det kanskje grunn til undring. Ifølge WHO har Norge en av verdens friskeste befolkninger. Samtidig har vi også verdens høyeste sykefravær, mens hver tiende i arbeidsfør alder går på uføretrygd.

Både i Arbeiderpartiet og Høyre erkjenner partiledelsen internt at for mange nordmenn mottar ytelser. Etter Stoltenbergs ydmykende erfaring fra 2006, betrakter imidlertid begge partiene substansielle endringer som for politisk risikabelt. En stortingspolitiker sa det selv under bordet: – Det er en stilletiende enighet i norsk politikk at trygdene må kuttes, men først når budsjetthensyn gjør det tvingende nødvendig.

Det er synd, fordi det betyr at Norge ikke får utnyttet det historiske handlingsrommet oljealderen gir. Når utgiftveksten først må bremses, bli det enda vanskeligere å finne rom for dyre forskningsprogrammer, store samferdsels-prosjekter, skole eller vekstfremmende skatteletter.

Istedenfor et tiår eller to til med svært generøs trygd, bør AP og Høyre heller prioritere tiltak som gir vekst og økonomisk trygghet også i fremtiden. Bare slik kan velferdsstaten sikres.