Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Det er begynnelsen av et nytt semester. Du har kommet litt ekstra tidlig for å kjøpe bøkene på forhånd fordi du dette semesteret virkelig skal starte tidlig, dette semesteret skal bli ditt semester. Foreleseren introduserer seg selv, går igjennom viktige datoer og forteller om hvordan gruppetimene er organisert. Så ramler ordene ut av foreleseren du har fryktet mest: “Studentene danner bare grupper selv og registrerer seg på canvas”. Du ser alle rundt deg snu seg mot hverandre, nikke sikkert og lage gruppechat med et gøyalt gruppebilde som om det skulle ha vært verdens mest naturlige ting å gjøre i verden. Men for deg er det ikke like naturlig. Du har ingen å snu deg mot.
Du kjenner deg kanskje ikke igjen i beskrivelsen over, men opplever at grupper i alle fag er kun er et resultat av Therese Sverdrups nye forskning og bare er en formalitet for å få kursgodkjennelse. Men kanskje for de litt mindre synlige i din skolehverdag, er grupper organisert i kurs en påminnelse om at du ikke har noen å gå til, eller at du kanskje ikke var høyest prioritert i vennegjengen du håpte å få jobbe sammen med. Ved semesterstart ble ensomhet blant studenter satt i fokus med artikler som “Studentundersøkelse viser at nær én av tre er ensomme: – Tok trikken for at noen skulle se meg” publisert 16.08.19 av NRK. Er selvvalgte grupper den beste måten å motvirke ensomhet på blant studenter?
For de av dere som har gjennomføringen av eksamen i SOL2 friskt i minne, kan kanskje enda huske tilbake til utsagn som “karakteren blir jo helt bingo med fordelte grupper” og “det har så sinnsykt mye å si hvem man kommer på gruppe med”. Det har mye å si hvem du kommer på gruppe med, og du kan oppleve variasjon i hvordan mennesker jobber. Men som en utdanningsinstitusjon som utdanner mennesker som ofte skal arbeide i team, hvilket læringsutbytte har man egentlig av å jobbe med samme arbeidsmetoder med de samme menneskene? Fordelte grupper er ubehagelig og studenter vegrer seg nettopp fordi man må jobbe med mennesker man ikke har jobbet med før, men vil ikke dette egentlig gjenspeile arbeidslivet vi så hardt strekker oss etter å jobbe i?
Dersom du leser dette innlegget og er redd for hvilken innvirkning fordelte grupper hadde hatt på snittet ditt, burde man ikke heller vurdere om gruppearbeid burde føre til karakterer på et individs individuelle karakterkort i utgangspunktet? Trenger obligatoriske gruppearbeid resultere i karakterer på ditt endelige vitnemål, eller kan fordelte grupper gi gruppearbeid med økt læringsutbytte, bedre kjønnsfordeling i gruppene, nye erfaringer, nye venner og et bedre miljø ved NHH som helhet? Noen vil si at det er markedet og evolusjonsteorien som råder, og at de flinkeste elevene fortjener å samle seg i grupper som resulterer i beste karakterene. Hva om det resulterer i en selvforsterkende følelse av mislykkethet for en person som allerede synes det var vanskelig nok å finne seg en gruppe. Hva om studenten som kom tidlig i forelesning klar for et nytt semester egentlig aldri fikk sjansen?
Du kan kanskje være strengt uenige mine poenger, men jeg håper vi alle kan være enige i at vi burde alle bli flinkere til å inkludere hverandre mer for å gjøre studietiden vår ved NHH best mulig. Det varmer mitt hjerte å se at Studentutvalget ved NHH organiserer randomiserte kollokviegrupper, og håper dette er en tendens studenter ved NHH får se mer av. Så neste gang du har sjansen, benytt anledningen til å inkludere en ekstra person; best case: ny venn, worst case: ny erfaring.
