REISEBREV


«Utveksling? Får du lov til å gjøre det da?» Var spørsmålene jeg ble møtt med da jeg i mørke januardager fortalte om planene mine for våren. «Ja, eller jeg håper det», svarte jeg. Selv om Bergen ligger mitt hjerte nært, var det på tide å komme seg ut i verden. Nærmere bestemt til Universitetet i Mannheim, Tyskland. Dermed leste jeg regler og reiseråd, uten å bli særlig klok. Det virker ikke helt som at du er ønsket som reisende for tiden. Forståelig nok.

Usikker på om jeg i det hele tatt var velkommen i Tyskland, stilte jeg opp på Flesland med negativ PCR-test. Signert av lege, som gikk god for at riktig maskin og test var blitt brukt. Ingen spurte om den, og med lave smittetall i Bergen slapp jeg unna karantene. Dermed var det bare å entre mitt nye liv i Tyskland.

Den første natten var jeg alene i mitt nye kollektiv, eller på tysk «Wohngemeinschaft». Jeg begynte å frykte det verste, at livet her skulle være altfor vanskelig og at jeg ville være alene med egne tanker i en skitten by. Ja, for Mannheim er ikke det fineste stedet på jord. Jeg ble fortalt at du gråter to ganger i Mannheim. Første gang når du ankommer fordi byen er ganske stygg ved første øyekast. Andre gangen fordi du må dra herfra. Det finnes altså noen fine plasser for den som leter og etter hvert lære man seg å like den sjarmerende byen.

Les også: Reisebrev: Koronautveksling i Salamanca, Spania

Spiser tysk pølse i Freiburg. Foto: Privat

Mannheim ligger i krysningspunktet mellom to elver. Ved elvebredden er det fint å nyte solen og det flate landskapet. Det er fascinerende for en bergenser som savner fjellene og regnet. På en solskinnsdag kan det være virkelig fint, nesten meditativt. Som min norske filosof-kompis sier: «om jeg var deprimert, ville jeg gått ned hit og jeg ville ikke lenger vært deprimert». En slik dag vil du finne mesteparten av byens befolkning langs elven, politiet inkludert. De passer på at folk ikke sitter for mange og for tett.

Å møte nye folk blir en utfordring når det å sitte i parken er ulovlig og studiene foregår fra PCen min. Men etter min første ensomme natt dukket heldigvis de andre romkameratene mine opp, og siden har jeg følt lite på ensomhet. At bygget jeg bor i er studentbolig hjelper også på. Ønsker du en ny venn kan du banke på døren til han som hjalp deg med kofferten opp alle trappene, eller slenge deg på de som skal ut på løpetur. Jeg har også møtt en del andre norske studenter. Det er deilig å samles med folk som deler samme språk og kultur. Da kan man sammen le og undre seg over tyskernes regler om resirkulering, smaken på vannet og systemer for registering av innbyggere.

Ved elven Neckar i solnedgang, her sitte folk å nyter vårsolen. Foto: Privat

Forrige uke tok jeg også mot til meg og skaffet meg en lesepartner. Når jeg ikke ser fjesene til medstudentene mine, bare svarte firkanter med ukjente navn, føler jeg meg ensom og umotivert med studiene. Å da ha noen å jobbe med som kan passe på at jeg følger med er gull verdt.  

Roomien min fra Belgia sier at utvekling skal være en 6 måneders lang fest. Dessverre er barer, biergarten og nattklubber fortsatt stengt. Så selv om vi tydeligvis bor i «urban district with the best nightlife» har vi ikke fått oppleve mye av dette. Men med et bygg fylt med studenter ender det ofte opp med hjemmefest og dansing på kjøkkenet. Vi har gått til innkjøp av en liten diskolampe, og akkurat nå tror jeg ikke du finner noe særlig mye bedre nattklubb i Mannheim. Portforbud etter klokken 21 gjør det også vanskelig å få tak i nattmat, da er det fint med italienske venner som lager pasta midt på natten.

Mye av Tyskland er enda stengt og det er ikke alltid så mye å finne på. Ofte kjeder jeg meg og lengter etter å kunne reise fritt rundt. Likevel er jeg glad jeg valgte å trosse frykten for ensomhet i et fremmed land for å dra på utveksling. Jeg har lært meg å finne glede i de små opplevelsene og oppdagelsene. Ting som å finne nye matvarer på butikken, sykle en ny vei eller å lukte andre lukter har gitt meg mye glede siste månedene!

 

Har du lest disse sakene?