Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
De fleste har reist hjem. Men CEMS-student Aarcha Zenya trosser Korona og fortsetter sitt utvekslingsopphold i Dublin, Irand. Her følger et innblikk i kommunikasjon, undervisning, ensomhet:
For ikke så lenge siden publiserte K7 Bulletin mitt reisebrev fra Irland, der jeg beskrev hvor fantastisk utvekslingslivet er her i Dublin. Lite visste jeg om at hele verden skulle bli snudd opp ned rett etterpå. Romkameratene bestilte billetter hjem igjen, og mine bekymrede foreldre ringte for å spørre om jeg kunne ta turen tilbake. Utenriksdepartementet rådet alle nordmenn om å returnere til Norge – likevel valgte jeg å bli.
Hvorfor valgte jeg å bli igjen i Dublin? Hovedgrunnen er, jeg stortrives i denne byen. Min originale plan var å bli helt til etter uteksaminering for å skaffe meg jobb. Jeg hadde ingen grunn til å komme meg tilbake over norske landegrenser, også fordi flyplasser er minefelt med viruser.
Les også: Førstehjelpsskrin for koronapsyken
En annen årsak er kommunikasjonen, både fra NHH og fra skolen her, altså UCD Michael Smurfit Graduate Business School. Som CEMS-student er jeg bundet til et annet sett med regler enn de som gjelder for vanlige utvekslingsstudenter. Via en felles e-post fra CEMS-kontoret ved NHH ble jeg frarådet å reise hjem, med mindre UCD hadde innført nettbaserte kurs for resten av semesteret. På det tidspunktet hadde UCD innført kun midlertidig skift til nettstudium, så da tenkte jeg det var best å bli.
Studentene som reiser til Irland på vårsemesteret kan glede seg til en spesiell feiring, St. Patrick’s day. Det var da denne beskjeden ble offentliggjort at alvorlighetsgraden ble virkelig. Det var tydelig at både lokalbefolkningen og tilreisende ble knust da paraden ble avlyst.
Livet som utvekslingsstudent nå føles surrealistisk. Gastropubene har stengt dørene, og byens kultur har blitt feid under teppet. Jeg møter nesten ingen på daglig basis, selv om 11 av de 34 studentene i klassen har valgt å bli. Jeg fiffer meg opp når jeg skal handle inn matvarer, da de eneste jeg ser utenfor studentboligens fire vegger nå er de butikkansatte. Karantenelivet er muligens ensomt i Norge – men det er kanskje enda mer ensomt når man ikke er i hjemlandet sitt.
Les også: NHH avlyser avslutningsseremonien for avgangselever i juni
Likevel er det ikke helt krise å være på utveksling nå. Jeg får ofte betryggende e-poster fra NHH, og de fantastiske folkene på internasjonalt kontor besvarer spørsmålene mine i lyshastighet. Jeg får jevnlig e-poster fra UCD der de spør om jeg fortsatt er i Dublin, og gir meg informasjon om eksempelvis hvilke numre jeg skal ringe hvis det er noe galt.
Alle fagene som jeg tar nå er nettbaserte, og slik kommer det nok til å være ut semesteret. Likevel kommer jeg til å bli her, og det fordi jeg vet at både NHH og UCD vil støtte meg, virtuelt. Jeg må si at jeg har det bra, til tross for at livet for alle nå er snudd opp ned. Ett innpust og ett steg om gangen, så kommer vi gjennom dette. Og dere, ikke la pandemien sette en stopper for planene deres, ikke vær redde for å dra på utveksling når alt blir som normalt igjen. I tider som dette får man hjelp, både fra NHH og fra institusjonen som man er på utveksling ved, særlig hvis man etterspør det.
Har du lest disse sakene?
