Trigger warning: Av og til kan man faktisk si ting som de er.

Torsdag 18. februar går arbeidslivsforsker Anne Grethe Solberg ut i BT og kritiserer NHHs kvinnelige kanonball-lag for deres noe uortodokse auksjon til inntekt for NHH AID og UNICEFs arbeid i Malawi. Dagen etter skriver NHH student Inga Rosendahl en kommentar i K7 Bulletin hvor hun uttrykker støtte til Solberg og hennes sak. Dette innlegget begynner med: «Trigger warning: dette er en ansvarstilskrivelse». Videre uttrykker hun bekymring for belastningen med NHH-stempelet, og at nye elever, spesielt kvinner kan skremmes fra å søke seg til skolen.

Jeg vil gjerne innlede mitt innlegg med å spørre; hva betyr det å ta ansvar?

Rosendahl frykter at slike hendelser som denne vil bygge opp forestillinger om at NHHS ligger X antall år bak resten av samfunnet når det gjelder likestilling. Jeg mener dette er grovt misvisende, og frykter at mine medstudenter ikke tør å stå opp for egne, helt legitime valg og beslutninger i frykt for konsekvenser og moraliseringer som dette.

Årets aksjonsuke har vært helt ulik hva man har hatt tidligere. Man kan ikke lenger stå på stand, gå med bøsse eller arrangere store arrangementer. Styret i NHH AID har hatt en utfordrende oppgave med å tenke nytt rundt hele konseptet, og finne løsninger som skaper både engasjement og resultater. Dette mener jeg de har løst på en meget god måte. Som førstekullist har det vært kult og for første gang i et annerledes år kjenne på kraften og kapasiteten som ligger i denne studentforeningen. Undergruppene har hatt et stort ansvar i år, og har på lik linje blitt utfordret til å tenke nytt med begrensende ressurser tilgjengelig. Det er dette som har gitt grobunn for denne situasjonen.

Artikkelen i BT er vinklet med en åpenbar agenda mot både NHHI Kanonball, Studentforeningen og ikke minst skolen. Med ett lite avsnitt er NHH AID- prosjektet nevnt. Hva man har fått til, og hvordan studentforeningen har jobbet frivillig i flere måneder står det ingenting om. Hensikten med artikkelen oppleves slik at avisen ønsker å få både Stolpestad, KB, UNICEF og PWC til å legge seg flate, og ta avstand fra opptrinnet. Dette står alle utenom hovedsponsor PWC i på en god måte, som svarer lite støttende ovenfor AID. Det er åpenbart at dette er et tema med stor berøringsangst.

NHH sier selv de skal utdanne fremtidens ledere. Ledere tar ansvar, også for beslutninger som ikke er like populære blant alle. For det er nemlig slik at det er helt greit å gjøre noe som andre reagerer negativt på. Av og til går man på en smell, og gjør noe feil. Da er det viktig å kunne skille mellom forskjellen på å ha gjort noe galt, og det å bare ha gjort noe som andre ikke liker.

For hva er det egentlig å ta avstand fra i denne saken?

Solberg og Rosendahl peker på utdaterte kjønnsroller som sakens kjerne. For alle som følger det daglige mediebildet er det helt klart at kjønn og likestilling er to svært aktuelle temaer, og at disse er viktige og positive for vårt samfunn. Det er tatt store steg, og Norge er og skal være et inkluderende samfunn for alle. Men vi må ikke miste kontakt med virkeligheten. Heteroseksualiteten er ikke gått ut på dato, og det kommer den sannsynligvis aldri til å gjøre.

Etter press forsvares det med at auksjonen er åpen for begge kjønn, og at alle som vil kan delta. Det er rent objektivt riktig, og gjenspeiler slik det er ellers i samfunnet vårt. Men hvorfor ikke bare si det som det er? Dette er fra et jentelag, i all hovedsak rettet mot de mannlige studentene ved skolen. Det er sannsynligvis ikke slik at alle jentene som har sagt seg frivillig til å bidra forventer at en kvinne vil vinne auksjonen. Er dette feil? Nei, det er helt naturlig! Og dersom en kvinne skulle vinne denne auksjonen, så er jeg veldig sikker på at det ikke er et problem for en eneste av disse damene å diske opp en hjemmelaget risotto og et glass beaujolais til vedkommende.

Rosendahl peker videre på ordbruken i markedsføringen, og viser til definisjonen av «babe» for hvordan denne ifølge henne selv er «svært uheldig». Som Peter Syse i sitt innlegg korrekt påpeker så er det helt uproblematisk å betegne seg selv slik. Babe er også et godt integrert ord i dagligtalen blant unge som man må jobbe opp en motbakke i stiv kuling for å misforstå.

Jeg reagerer ofte på menneskers evne til å tolke andre i verste mening i det offentlige ordskiftet. Og det mener jeg er akkurat det som har skjedd i denne saken. Solberg og Rosendahl går etter KB og AID med motiver som de selv har tillagt de, i den hensikt å moralisere over noe som egentlig er helt naturlig og greit.

Avslutningsvis vil jeg trekke frem at det ikke er selve daten som er hensikten med initiativet. Det er å samle inn mest mulig penger til et ideelt formål. Skape engasjement i studentforeningen. Skape blest, komme med noe unikt. Jeg syntes bare det at de meldte seg frivillig i utgangspunktet vitner om trygge og utadvendte studenter. Det å auksjonere bort en date som dette betyr ingenting mer enn en hyggelig middag for to studenter. Dem som prøver å insinuere noe annet mener jeg ikke evner å se denne situasjonen i kontekst.

Selvsagt skal det være stor takhøyde for å si ifra og bidra til debatt, men det må være på riktige premisser. En diskusjon mellom en anklager og en som er anklaget på konstruerte premisser er en blindvei. Og det er ikke lurt å bruke for mye tid på å kjøre blindveier.

NHH-stempelet er et stempel med mye innhold. Mitt inntrykk er at det også alltid har vært det. Å problematisere ikke-saker som dette i media bidrar ikke konstruktivt til å stryke det.

Misforstå meg rett – NHH og NHHS har sine utfordringer. Men dette er ikke en av dem.

Les også: