Vi har nettopp tatt del i et historisk valg, med en historisk høy valgoppslutning på hele 44,7 prosent. Vi må tilbake til 2011 for å finne en høyere oppslutning enn dette. Det er en seier i seg selv.

For å sette tallet i perspektiv, kan vi se på oppslutningen ved Høstvalget de siste tre årene. I 2017 var den på 18,1 prosent; i 2018 stemte 21,0 prosent; og i 2019 endte oppslutningen på 24,5 prosent.

Det har i mange år etablert seg en presedens for at én og bare én samlet blokk stiller til valg for posisjonene i Kjernestyret. Ikke bare har det vært tradisjon: Det har også vært oppfattet som at det faktisk ikke er mulighet for å stille uten en blokk, slik det har kommet frem under det tøffe ordskiftet de siste ukene.

Det skal ikke herske noen tvil om at menneskene som har stilt i disse blokkene opp igjennom årene gjennomgående har vært kompetente og dyktige folk.

Men når det bare finnes én kandidat til hver stilling, har man heller ikke noe valg. Og er det da et valg?

Det er liten tvil om at den økte konkurransen ved årets valg engasjerte studentmassen. Det er mye som kan kritiseres ved måten valget forløp; både den svært sene oppklaringen rundt Valgloven, og ufine kommentarer, personangrep og generell ukultur på Jodel-kanalen vår, for å nevne noe.

Vi kommer nok ikke til å se tilbake på høstens valg med stolthet, men vi kan i det minste håpe og forvente at kommende års Høstvalg blir kompetitive, engasjerende og rettferdige seanser der vi behandler hverandre med respekt.

Mer om Høstvalget: