Om noen år er det flere av oss studenter ved Norges Handelshøyskole som, i form av ledere i næringslivet, vil komme opp i ulike moralske dilemmaer i hverdagen. Handel med Kina kan bli en gjenganger.

Det er en kjensgjerning at Kina bryter menneskerettighetene til minoriteter og folkegrupper i sitt eget land. Internering av over én million uigurer i konsentrasjonsleir, brutalt nedslag av demonstrasjoner i Hong Kong, samt en masseovervåkning av egne innbyggere er eksempler på slike brudd. Samtidig blir Kina en stadig større aktør og handelspartner for norsk næringsliv.

Hvordan skal Norge som handelspartner og liberalt demokrati forholde seg til menneskerettighetsbruddene i Kina? Da Lui Xiaobo mottok Nobels fredspris i 2010 oppfattet kinesiske myndigheter det som offisiell kritikk. Konsekvensen av dette fikk Norge føle på i form av strenge handelssanksjoner og stopp i bilaterale handelsavtaler de seks neste årene. Prisen næringslivet betalte for demokratiets prinsipper var høy.

I 2018 var forholdet stabilisert og norske myndigheter på Kina-tur med politisk og forretningsmessig agenda. Pisken var borte og Norge stilte opp med A-laget; Kongen, Dronningen, utenriksministeren og næringslivsministeren. Resultatet var en ny avtale som tok partnerskapet til nye høyder, utvidet med avtaler om samarbeid innen utdanning og idrettskompetanse.

Les også: Rafto X NHHS: Business as Usual

Spørsmålet «er det akseptabelt å inngå en ny frihandelsavtale når Norge er fullstendig klar over den brutale undertrykkelsen og slaveriet uigurene går gjennom?» besvarte utenriksminister Ine Eriksen Søreide tydelig nå i januar. Hun understreker at «målet er å oppnå best mulige betingelser for norsk næringsliv, samt legge til rette for økt eksport til Kina.» Flere år med vekst i handelen med Kina, som nå er Norges største handelspartner i Asia, viser dette i praksis. Det er ikke handling, men dialog, som er utenriksministerens svar på situasjonen. Norge virker å finne sitt moralske alibi gjennom diplomatiets kunst og oppfordringer om å overholde menneskerettighetene.

Historiker i Civita, Bård Larsen, mener at å innbille seg at Norge har innvirkning på en stormakt som Kina, er naivt. Øvrige vestlige myndigheters handlingsrom overfor Kina er også begrenset. Man kunne tenke seg at hele OECD kunne gå sammen for å innføre handelssanksjoner mot landet, noe USA under Trump til dels har forsøkt. Dette ga resultater mot Sør-Afrika under apartheidstyret, og det gir konsekvenser for land som Iran og Nord-Korea i dag. Det må likevel understrekes at disse landene er små aktører, og at kostnaden av sanksjonene derfor er relativt lave for OECD. Det er en fundamental utfordring med handelssanksjoner mot Kina: Det koster.

En frihandelsavtale med Kina må ikke nødvendigvis være problematisk. Norske myndigheter har et økonomisk ansvar, og Kina er en sentral handelspartner. Likevel er Norge moralsk forpliktet til å gi menneskerettighetene forrang. Dagens myndigheter velger dialog over handling for å normalisere forholdet med Kina. I fremtiden kreves det kanskje andre strategier.

I en rolle som næringslivsleder anno 2031 er problemstillinger som denne en del av arbeidshverdagen. Kompetanse om hvilke virkemidler som fungerer i menneskerettslige dilemmaer vil være av stor betydning, både i privat næringsliv og offentlig sektor. Den nye frihandelsavtalen binder Norge til Kina, og det forrige ti-årets konflikter kan neppe ansees som de siste. Norske næringslivsledere som mestrer balansegangen mellom moral og profitt vil få vesentlig verdi i fremtiden.

 

Les også: